En fabel om en sønn

En far hadde to sønner. Den ene var et prakteksemplar. Han var pliktoppfyllende og hjelpsom, positiv og lydig. En dag gikk han til sin far. "Jeg ønsker å reise", sa han. "Jeg vet ikke hvem jeg er, og jeg har ingen krefter igjen."

Så dro han til et land langt borte. Der begynte han å lete etter seg selv. Han var sliten og trett, og brukte først mye tid på å gråte og sove. Da kreftene begynte å vende tilbake, søkte han høyt og lavt og vidt og bredt. En sten lå langs veien der han gikk. På den sto det:

Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.

Han tok det som et godt tegn, og fortsatte å lete. Underveis måtte han legge fra seg mange "bør'er" og "må'er", og etter hvert pustet han friere, rettet seg mer opp og gikk med lettere skritt. Sansene våknet, og følelser ble sterkere. Han spiste det han fant av spiselig langs veien, og drakk klart vann fra bekker og elver han krysset.

Han hadde vært lenge på reise, da hjemlengselen en dag meldte seg. "Jeg vet ikke om jeg er velkommen lenger, men jeg prøver," tenkte han ved seg selv, og bega seg langsomt og nølende tilbake. Og mens han enda var langt borte, så faren ham, og løp imot ham og omfavnet ham. "Jeg er visst ikke klar for å komme helt hjem enda", sa sønnen. "Jeg har fortsatt et stykke vei igjen å gå - alene." "Det er ok", sa faren. "Du vet hvor jeg er, og jeg har en evighet med tid."

We shall not cease from exploration

And the end of all our exploring

Will be to arrive where we started

And know the place for the first time

(T.S. Eliot)

De fineste blomstene jeg vet

Nytt år!

En jeg møtte for noen dager siden, sukket over manglende planer for det nye året: "Nyttårsaften er dagen da du skal proklamere hvor mye spennende og nytt du skal gjøre utav året som straks begynner." Jeg oppdaget da at jeg tenker helt motsatt.

Å stå på terskelen til et nytt år, innebærer for meg et tilbakeblikk på året som gikk. Hva hendte? Hva opplevde jeg? Hva kan gi meg ny innsikt og kunnskap i det jeg har gjort og mennesker jeg har møtt? I sommer lærte jeg også et nytt ord: Tilbakeblikksbønn. Da kan jeg spørre: I hvilke situasjoner kan jeg, når jeg ser meg tilbake, finne at Gud var til stede og handlet? De siste dagene av året handler for meg om ettertanke og evaluering. Jeg gjør meg klar til å lukke (evt smelle igjen!!) døren til året som gikk, og ta imot et splitter nytt ett, med tusenvis av blanke ark og utallige muligheter.

I egenfilosofering etter samtalen med nevnte venn, har jeg funnet ut at det ideelle må være balanse. Ikke bare leve i fremtiden - med nye planer og utvikling som mål, men heller ikke bare se seg tilbake, slik jeg gjerne gjør. Balanse handler om å stå på terskelen til det nye året, se bakover, snu meg rundt, og ta inn muligheter og håp det nye året bringer med seg. Samtidig er utfordringen å stå støtt akkurat der. Med beina plantet på jorden der jeg er, akkurat da. Ikke lett... Noe å gjøre til et nyttårsforsett?!

Måtte det nye året bringe oss nærmere vårt eget og andres hjerter!

I denne søte juletid

Advent - og blandede følelser.
Dagene er mørke og kalde ute, og lune og trivelige inne.
Jeg kjenner på kvalme i vår overflod, fordi vi klarer å finne opp et ord som "smørkrise", og fordi det er så vanskelig å finne gaver å gi siden de fleste kjøper det de har lyst på - når de vil ha det.
Jeg kjenner på sorg sammen med dem som i år vil savne noen de mistet 22.juli, i sykdom og ulykker eller bare i avstand og knuter, fordi vi i julen tradisjonen tro skal samles og være glade i mange lange dager.
Jeg kjenner på håpløshet fordi klimamøtet i Durban ikke ga særlig løfterike resultater, fordi krigene i verden raser videre og fordi fattige mennesker i Øst Europa vil fryse seg gjennom denne vinteren også.
Samtidig blir jeg grepet - gang på gang.
Håper sniker seg inn.
Lyset glimter til.
Gud bryr seg.
Barnet i krybben forteller om Storhet som ble så liten som det går an å bli,
Hjelp som ble så hjelpeløs som overhodet mulig,
Rikdom og Makt som ble fattigst på jord.
Jeg forstår det ikke.
Og jeg ser ikke at verden ble et bedre sted etter julenatten for 2000ognoen år siden.
Vi sårer, sloss, strever og sulter fortsatt.
Men noe annet er mulig.
Kjærlighet ble tilbudt.
Jeg klarer ikke la være å prøve å ta imot.
Fred ble lovet.
Jeg klarer ikke la være å tro at den finnes.

Sensommerminner

Det er mørkere og kaldere i været, og på tide å ta fram deilige sommerminner! I slutten av august reiste jeg med mine 2 vakre kusiner, Hildegun Sarita og Ann-Helén, til La Napoule på den franske Riviera. En deilig uke i sommer og sol, der min eneste oppgave var å dilte etter mine mer lokalkjente reisefeller og bare si ifra når jeg måtte ha mat eller is. Vi satte oss på toget hver morgen og reiste til Cannes, Nice, Antibes og St.Paul de Vance, med mye fint å se og mye god mat. Til min store overraskelse møtte jeg min overmann i is-spising i Ann-Helén! Underveis lo vi en masse, mellom gode samtaler og iherdige forsøk på å snakke fransk. 2 timer på stranda i middagslurtiden var akkurat passe for meg, som ikke akkurat kalles en strandløve. Dette kan gjentas!!

Da ordene forsvant

Sommeren min har vært full av kontraster. Store kontraster. Død og liv, kjærlighet og  hat, frykt og fred. Hverdager, fest og katastrofe. Jeg, som vanligvis liker å skrive om det som skjer, mistet ordene. Armene ble kraftløse i møte med bokstavene. Hodet klarte ikke formulere seg. Det ble for mye å romme i ord.

Jeg var ikke direkte rammet 22.juli, jeg kjente ingen som var der. Men jeg kjente frykten. Det uforutsigbare skjedde, og jeg ble livredd. Korsvei var et godt sted å være den dagen. Gud er der, midt i frykt og fortvilelse og tilbyr en fred som overgår all forstand. Nå er hverdagen i full gang. Jobbe, spise, sove, leke. Jeg tenker på alle som var der. Som kommer til å ha minner i kropp og sjel i lang tid fremover. Jeg håper noen er der for dem - så lenge de trenger det! Det kan bli lenge.

Midt i alt det vonde, kom det et nytt liv til verden. En ny liten person å elske. Å kjenne pusten til Emily Andrea i halsgropen min, med kinnet mot hodet hennes - det er lykke, det! Å få bo i kjellerleilighet i bror Ivars hus er også lykke. Bli møtt av en stor Thomas-klem når jeg kommer hjem fra jobb, spise middag hver dag sammen med en skjønn familie, ta oppvasken sammen med Julio og avslutte med kaffi og skravling med Fanny og Ivar - det er langt fra hverdagen jeg er vant til. Singellivet er definitivt oppskrytt. Jeg er kommet til et land som flyter av melk og honning, og jeg NYTER! Andreas og Kari med familier bor heller ikke langt unna. Jeg har rett og slett kvittet meg med middagsingrediensene i kjøkkenskapet.

"Den fullkomne kjærlighet driver frykten ut", står det i den gamle boka. Norge svarte med kjærlighet da hatet rammet. Det var den store sammenhengen. Hva med i mitt lille hjerte - kan frykten drives ut av kjærlighet? Ikke utenkelig. Jeg er i ferd med å utforske det.

Hjelp!

Jeg elsker nye perspektiver på kjente og urgamle bibeltekster!

Forleden dag var jeg på besøk hos niese Hannah på 2 år. Hun trengte litt aktivisering, og mor Synnøve fant frem barnebibelen så vi kunne lese litt sammen. Hannah bladde frem og tilbake før hun landet på historien der Jesus stiller stormen. Med store fakter og høy suselyd viste mor og datter hvordan livet artet seg i båten som var fanget i stormen.
- Hvor var Jesus? spurte mor.
- Han sov, svarte Hannah.
- Ja, han sov bak i båten, bekreftet mor. Hva sa disiplene da?
- Hjelp, hjelp, hjelp! ropte Hannah med et forskrekket uttrykk i ansiktet og veivende armer.
Mor kunne bekrefte det også. Så bladde de om til neste side, som viste sol, en båt på stille hav og en harmonisk stemning.
- Hva sa Jesus når disiplene vekket ham? spurte mor.
- Hjelp, hjelp, hjelp! ropte Hannah, med minst like mye engasjement som sist.
Tante og mor måtte le godt, før mor avsluttet historien slik den skulle være, med en rolig Jesus som befalte stormen å roe seg og havet å bli stille. I mitt hode lød også formaningen: "Så lite tro dere har!"

På vei hjem til Stavanger ble jeg sittende og tenke på dette. Det er fantastisk å kjenne en Jesus som har makt over himmel og jord og kan stille en storm med en håndbevegelse. Samtidig tror jeg kanskje det er mulig at han også roper HJELP! sammen med meg i blant. I alle fall ønsker jeg at det er slik. Når det stormer som verst, og jeg bare er redd og ikke klarer å ta meg sammen, trenger jeg at noen er der sammen med meg og roper til Herren om redning. Jeg tror Hannah hadde et poeng, uten at hun visste det selv.

"For vi har ikke en øversteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, så vi kan få miskunn og finne nåde som gir hjelp i rett tid."

Hebr. 4,15-16