Forleden dag var jeg på besøk hos niese Hannah på 2 år. Hun trengte litt aktivisering, og mor Synnøve fant frem barnebibelen så vi kunne lese litt sammen. Hannah bladde frem og tilbake før hun landet på historien der Jesus stiller stormen. Med store fakter og høy suselyd viste mor og datter hvordan livet artet seg i båten som var fanget i stormen.
- Hvor var Jesus? spurte mor.
- Han sov, svarte Hannah.
- Ja, han sov bak i båten, bekreftet mor. Hva sa disiplene da?
- Hjelp, hjelp, hjelp! ropte Hannah med et forskrekket uttrykk i ansiktet og veivende armer.
Mor kunne bekrefte det også. Så bladde de om til neste side, som viste sol, en båt på stille hav og en harmonisk stemning.
- Hva sa Jesus når disiplene vekket ham? spurte mor.
- Hjelp, hjelp, hjelp! ropte Hannah, med minst like mye engasjement som sist.
Tante og mor måtte le godt, før mor avsluttet historien slik den skulle være, med en rolig Jesus som befalte stormen å roe seg og havet å bli stille. I mitt hode lød også formaningen: "Så lite tro dere har!"
På vei hjem til Stavanger ble jeg sittende og tenke på dette. Det er fantastisk å kjenne en Jesus som har makt over himmel og jord og kan stille en storm med en håndbevegelse. Samtidig tror jeg kanskje det er mulig at han også roper HJELP! sammen med meg i blant. I alle fall ønsker jeg at det er slik. Når det stormer som verst, og jeg bare er redd og ikke klarer å ta meg sammen, trenger jeg at noen er der sammen med meg og roper til Herren om redning. Jeg tror Hannah hadde et poeng, uten at hun visste det selv.
"For vi har ikke en øversteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, så vi kan få miskunn og finne nåde som gir hjelp i rett tid."
Hebr. 4,15-16
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar