Ettertanker

Det har vært mange gode samtaler i tilværelsen i det siste. Mye klokt er sagt, og mange tanker satt i sving. Venner er mat for sjelen!

Kusine Hildegun Sarita siterte sine flerkulturelle venner da hun oppfordret meg til å bli med i begravelsen til mammas tante Gudrun forrige uke. Hun døde i en alder av 87 år, klar for å ta farvel med livet. "Relasjon og respekt er to sider av samme sak", sies det i mange kulturer. Om relasjonen ikke har vært så nær, er det rett og viktig å vise respekt for personen som har forlatt oss. Noe vi i vår kultur kanskje har mistet? Det ble en dag til ettertanke og en dag med en god følelse av å høre til i en storfamilie.

Et annet tema som har dukket opp her og der, er lidelse. Vi opplever alle at livet i perioder er utfordrende og kjennes tungt. Er idealet og målet et liv uten lidelse? I Norge er de fleste av oss så heldige at vi ikke trenger å bekymre oss for mat på bordet og tak over hodet. I stedet kan vi konsentrere oss om å kjenne oss lykkelige, finne meningsfulle aktiviteter, sørge for å holde oss friske og omgi oss med gode mennesker. Vi ser Hollywoodfilmer der det stort sett er "happy ending", vi går til lege når vi er syke - og forventer å bli kurert, få den rette pillen og de riktige rådene, vi oppsøker psykolog når livet butter imot og gjør alt vi kan for å komme ut på den andre siden av sorgen og smerten og finne lykken igjen. Er dette gode og realistiske mål? Kan vi i rike nord finne et liv uten lidelse, når 80% av jordens befolkning ikke har mulighet til å velge det bort? De som ikke får regn så maten kan gro på jorden deres, de som ikke har medisiner så barna dør av malaria, de som lever i krig, de som rammes av naturkatastrofer... Er vi i en særstilling på jorden, har vi rett og mulighet til å leve smertefritt? Kan målet om å leve uten lidelse rett og slett bli noe som forringer vår livsglede, fordi det egentlig er uoppnåelig, og ville vi vært lykkeligere om vi innså det og heller konsentrerte oss om velsignelsene og gledene i hverdagen? Er det en befrielse i å godta at livet på jorden er lidelse? Jeg begynner å tro det...

Det er ikke bare venner som setter tankene i sving. I høst begynte jeg å studere Gestaltterapi, og der finner jeg bekreftelse på noe av dette. Mens tradisjonell norsk medisin er mest opptatt av å finne årsaken til og kur for enhver lidelse (positivistisk tenkning), er gestaltterapien mer opptatt av det som skjer her og nå, å bli klar over hvem vi er, hva som skjer i møter mellom mennesker og hvilke valgmuligheter vi har (hermeneutisk og fenomenologisk tenkning). Viktigere enn å sette seg mål om å "bli frisk" på alle måter, er å oppdage og forholde seg til livet slik det er, forsone seg med det en ikke kan forandre og finne nye måter å forholde seg til vanskelige områder på. Utrolig spennende!

At livet er lidelse, betyr overhodet ikke at livet bare er elendighet. Paradoksalt nok kan man finne hvile i denne erkjennelsen, og det kan gi mye mer rom for livsglede enn å kjempe mot noe som likevel er en tapt kamp! Vi har alltid muligheter til å finne livsglede og mot, både i gode tider og i sykdom, smerte og savn. Å godta at livet er lidelse, er ikke å gi opp og bli pessimiske med tanke på fremtiden. Det handler mer om å slutte å bruke energi på å finne den ultimate lykken, og kanskje dermed gi mer plass til kjærlighet og goder som livet skjenker oss. Jeg tror vi kan bli ganske forblindet av lykkejaget. Kanskje har vi det vi trenger rett foran oss, vi må bare senke idealene så vi ser det. Heldigvis kan vi utvikle oss og lære nye mestringsstrategier og livsmønstre så lenge vi lever. Den som tror på Gud har også en himmel over livet som gir styrke, håp og livsmot i glede og sorg. En dimensjon jeg ikke ville vært foruten!

Charterfeber

Jeg inrømmer det nødig, men chartertur er faktisk en billig og grei måte å finne sola på, og jeg er vel nå blitt det man kaller en charterturist (søren heller). Reisefølget denne gang var Louise, dansevenn fra Swingcats, og vi var heldige og fant en rimelig pakke på restplass.no. Selv om jeg ikke kan fordra flytur med tax-free og lotteri, skandinaver på alle kanter, kelnere som spør hvor du kommer fra og sier "Heia Viking" og kiosken rundt hjørnet som selger VG og paperbackromaner på norsk, var det vidunderlig å oppleve full sommer i september, bade i det sensommervarme Middelhavet og spise mye deilig gresk mat.

Turen gikk denne gang til Kreta. Louise er glad i stranda, og jeg hadde alliert meg med masse bøker for å unngå den verste rastløsheten. Etter en begredelig sommer i Norge, var det herlig å tusle ut på terrassen i nattkjolen om morgenen, tilbringe hele dagen i sola og havet og siden spise en deilig gresk middag før tidlig sengetid. Studietur til Kreta er ikke å forakte!

I sommer leste jeg romanen "Øya", og ønsket var å komme seg til Spinalonga i løpet av uka. Vi leide bil på søndagen og fikk med oss Helene og Anne Kristine på tur, men det viste seg at det ville ta ganske mange timer å krysse Kreta på tvers, så etter en lang lunchpause utenfor Iraklio, med bading, is og kretisk kaffe (DET var tykk kaffe, det!!), tok vi heller turen til Knossos, der det ligger ruiner fra den minoiske tiden (det er lenge siden, det). Louise imponerte med sine kjøreferdigheter (jeg hadde glemt lappen hjemme), og vi hadde en herlig humørfylt dag med søstrene Lindal, i sol og fart.

Etter hjemkomsten leste jeg Tove Nilsens bok "Kretadøgn". Skulle definitivt lest den før jeg reiste. Hun forteller om ulike mennesker som bor i og rundt Khania, der vi var flere kvelder. Hadde vært gøy å gå litt i hennes fotspor. Hun har også mange artige kommentarer og betraktninger ift charterturismen. Som meg vil hun helst ikke være en del av det, men blir det likevel, fordi Kreta er så avhengig av og bygget opp rundt turismen. Fant siden et artig innlegg i Dagbladet Magasinet om charterturismens spede begynnelse: http://www.dagbladet.no/2009/09/29/magasinet/litteratur/ferie/syden/8339064/
"Skille" er vel fortsatt en av de viktigste tingene i Syden. Vi klarte det. Selv med faktor 15.

Ja vel, Kong Vinter. Nå får du bare komme.