Det var latter og tårer i Domkirken forleden kveld, og mye håp, da Thomas Sjödin, Per Arne Dahl, Jan Erik Larssen og Solveig Slettahjell var på
besøk med ord og musikk. Jeg har lest mange av bøkene til Thomas Sjödin, som er pinsepastor i Sverige og har opplevd å miste 2 av sine 3 sønner, 14 og 15 år gamle. Guttene hadde en ukjent hjernelidelse. Han skrev seg igjennom tap og gleder, om tro og kamp. Hans siste bok heter
"Et brustent halleluja". Anbefales!
Fokuset denne søndagskvelden var håp. Larssen fortalte om da han ble rammet av angst. Dahl har vært med etter flere av de store katastrofene. Tsunamien og 22. juli. Sjödin delte sin personlige historie. Slettahjell vevde det hele sammen med sin nydelige stemme og sitt vakre spill på flygelet.
"Fred - det er jeg". Vi ble oppfordret til å gå rakt inn i sorgens rom, ikke unngå den. Når livet gjør virkelig vondt, trenger vi, mer enn noe annet, nærvær.
Sjödin fortalte om 3 setninger han har funnet for å beskrive livet.
1. Det var ikke dette vi drømte om.
2. Men det var slik det ble.
3. Og kanskje vil livet legge nye drømmer i vår vei.
Han mente at det ikke går å gå direkte fra 1 til 3. Vi må gå veien om aksept, og sørge for å unngå å bli fanget i bitterhet.
Vi drodlet litt rundt ordet aksept på skolen forleden. Å akseptere kan oppfattes som at det egentlig ikke var greit, men så velger vi å godta det likevel, og prøver å se positivt på det. En mente at "å forholde seg til" var et bedre uttrykk. "Jeg forholder meg til at livet ble som det ble".
Jeg er enig med Thomas Sjödin. Vi kan ikke virkelig gi plass for nye drømmer før vi forholder oss til livet slik det er, slik det ble. De siste årene har handlet mye om det for min del. Min utfordring er å våge å tro at nye drømmer kan komme. Å ikke stoppe i punkt 2. Takk for nydelige bidrag til håpet, Sjödin, Larssen, Slettahjell og Dahl!
