Hjemme igjen

Det er allerede en uke siden flyet landet på Sola, og vintermørket omslutter tilværelsen. Godt å ha gode minner og fine bilder å varme seg på da! Dessuten er det JANUAR, som innebærer at vi går rette veien: Mot lysere tider og sommer. Hurra!

På vei hjem fra Ecuador ble jeg sittende og tenke på hvordan landet var før, slik jeg husker det, og hva jeg la merke til har forandret seg. Damene på markedet med sine flotte oppsatser av frukt og grønt, kyllingene og grisene som rusler rundt i gatene i småbyene, og slummen med sine bambushus på påler og sølete veier, er akkurat som før. Landskapet var like vakkert som alltid, og menneskene er fortsatt smilende, vennlige og lett å komme i kontakt med. Og maten er helt fantastisk!

Samtidig er det mye nytt. Det var artig å se indianerdama ved siden av meg på bussen dra fram mobiltelefonen fra ullsjalet sitt. Tenåringen i Puerto Lopez som brukte datamaskinen jeg gjerne skulle lånt, søkte etter sanger på You Tube og spilte nettspill. Byene vokser enormt, og Cuenca har fått seg et skikkelig flott kjøpesenter. Fint for oss, når bagasje skulle erstattes! Facebook er blitt enormt populært i Ecuador. Leste en oversikt over de mest brukte nettstedene i landet, og der ligger Facebook på 2. plass, bare slått av Google.

Jeg la også merke til at mange av de som danset seg igjennom julaftenprosesjonen i Cuenca, så ut til å komme fra høyere sosiale lag av befolkningen, noe jeg ikke har sett tidligere. Før var det dessuten barnas prosesjon, men nå var også mange voksne med. En slektning av Elizabeth sier at en kan se på prosesjonen for å ta temperaturen på det kulturelle livet i byen. Ecuadors befolkning har en økende bevissthet om hvor de kommer fra, og at rike ungdommer går på kulturskole for å lære seg de tradisjonelle dansene, kler seg i folkedrakter og opptrer offentlig, er noe som har vokst fram de siste årene. Det synes jeg er flott!

Ellers høres det ut til at president Rafael Correa er mer populær enn sine forgjengere, og at han gjør mye bra. Misjonsalliansens folk fortalte at han har bestemt at alle bedrifter skal ansette mennesker med ulike handicap, og det er fint for de som er med i skoleprosjektene i slummen, som da har håp om å få seg jobb etter endt skolegang. Grunnloven er også omskrevet for å inkludere urbefolkningen og deres tradisjoner på en bedre måte. Quechua, indianernes språk, ser også ut til være mer anerkjent. Har aldri før hørt TV-innslag på dette språket - med teksting på spansk! Så er det selvsagt mange utfordringer i et land der forskjellen på fattig og rik er så stor. Overgangen til US dollar har gjort tilværelsen svært kostbar for mange, og Ecuador er blitt en populær mellomstasjon for narkotikatrafikken, noe som har eskalert kriminaliteten kraftig. I Guayaquil er drosjesjåførene redde for å bli ranet av passasjerene, og passasjerene redde for at sjåførene skal gjøre det samme, eller det som verre er. Den daglige spalten i avisen med fortellinger om folks opplevelser av kriminalitet, var sørgelig lesing.

Så det er både gammelt og nytt, gledelig og trist, fremgang og stillstand i mitt kjære Ecuador. Det som er sikkert, er at jeg kommer til å reise tilbake igjen. En stor del av hjertet mitt hører til der, og slik vil det alltid være!

Batterilading - lang vinter i vente

Ferien naermer seg slutten, og vi har lagt oss til lading pá en Stillehavsstrand i den lille byen Puerto Lopez. Tirsdag gár turen tilbake til Guayaquil, og onsdag flyr vi hjemover, med et dógns stopp i Lima, Peru. Jaja. Det skal bli bra med hverdager ogsá. :-)

Siden sist har vi feiret jul i Cuenca, med juleprosesjon, messe i katolsk kirke og kunstferdig laget 4-retters middag pá fin restaurant. Maten smakte nydelig, helt til en liten tiggergutt sto med bedende óyne utenfor vinduet várt og spurte ordlóst om hjelp. Det er ikke hver dag kontrasten mellom rik og fattig er sá tydelig. Og det gjorde vondt i hjertet.

1. juledag tok vi fly (buss er ikke lenger aktuelt..!) til Quito, der vi innlosjerte oss i gamlebyen. Hóydepunkter var á se vaktskifte ved presidentpalasset, med presidenten vinkende pá balkongen (Louise sier han vinket til henne, og det passet bra, siden det var hennes bursdag) og nasjonalsangen rungende i parken (den har jeg ikke sunget pá áresvis!), dagstur til Otavalo og omliggende smábyer, bildetaking pá Equatorlinjen, samt tur til Pichincha, 4.100 meter over havet, med byens nye TeleferiQo, taubane med ekspektakulaer utsikt (uh, litt hóydeskrekk..). Dessverre var det skyet store deler av dagene vi var der, sá vi fikk ikke sett noen vulkaner. Men vi vet at de er der! Veldig koselig ogsá á treffe Astrid og Tor Gabriel, de har nettopp startet sin 7-ukerstur i Ecuador, Peru og Costa Rica.

Lille nyttársaften gikk ferden til Manta, siste stopp pá nostalgiaturnéen for min del. Fikk besókt leirstedet med den lille hytta vi pleide á bo i nár vi var pá ferie i barndommen, og den var bare litt nedslitt, ellers akkurat som fór. Clara, min brevvenninne fra ungdomstiden, som jeg fikk kontakt med pá Facebook for en tid tilbake (hurra for Facebook!!), var guide i byen, og vi fikk deilig middag hjemme hos hennes skjónne familie. Nyttársaften ble feiret pá stranda, med brenning av Año Viejos som seg hór og bór. Louise syns det er en litt makaber skikk, mens jeg syns det er noe flott i á bokstavelig talt brenne det gamle áret, le litt av det som har skjedd eller kvitte seg med noe uónsket. Fyrverkeri er vel mer vanlig i vár del av verden, og det var flust av denslags ogsá.

Til sist er vi altsá havnet i denne lille byen, med bare noen meter til havet, masse god mat og frukt og drikke, og mange turister (báde fra Ecuador og andre land) som har feiret nyttár her. Blir spennende á se om bildet forandrer seg mye i morgen, da hverdagen er i gang igjen i Ecuador.