Så drev de naglene igjennom kjøttet
som skalv og sitret, knyttet seg. Og klang
av jern mot kobber reiste seg og sang.
De slo. Men tonen sank, til den forødte
seg taust i treet. De la sten til støtte
ved foten. Og en siste moden gang
bar treet frukt - det bar! Og frukten hang
- uendelig forløst hang den og møtte
seg selv befridd og fullbragt og velsignet
i frøet, fruktens frukt og hjerte. Se!
En meter over dem hang den og lignet
et menneske, som spikret til et tre,
har senket hodet og som oppgir ånden.
Mens naglen lyser som en sol i hånden.
Jens Bjørneboe
