En liten smakebit av et laaangt tog med mange fine innslag.
søndag 26. desember 2010
"Pase del Niño Viajero", julaftenprosesjon i Cuenca
En liten smakebit av et laaangt tog med mange fine innslag.
MAT!! :-)
Hvis noen lurer pá hva dette er:
- Spinatsuppe med potet
- Empanadas av "verde" - grónne bananer
- "Tamal tradicional" - laget av mais, med kylling, rosiner og egg
Louise lo av glansen i óynene mine da dette kom pá bordet. Nyyydelig!
onsdag 22. desember 2010
Byen i mitt hjerte
Dagen starter tidlig for damene, som legger seg fór kl 22, fulle av inntrykk etter timer gatelangs i vakre Cuenca. I dag skinner sola, og vi har tenkt oss til Baños, som tilbyr bad i varme kilder og ligger like utenfor byen. Humóret er tilbake til normalen, og Louises ufrivillige "bli-ny-dag" har vart en suksess, má jeg si. Cuenca er byen i mitt hjerte, og jeg koser meg!
I gár tok vi turen til Gualaceo og Chordeleg, smá byer som ligger ca en time med buss utenfor Cuenca. Landskapet er blendende grónt, og det var deilig á komme seg ut av eksoslufta i Cuenca, rusle rundt i fredelige gater og titte innom gullsmedene i Chordeleg. Byens borgere var travelt opptatt med á dekorere bilene sine og gjóre dem klar til Pase del Niño, prosesjonen til aere for Jesusbarnet pá julaften. Vi fulgte interessert med fra sidelinjen.
Ettermiddagen brukte vi pá rusletur langs en av elvene i Cuenca, Rio Tomebamba. Mye kjent og mye nytt. Ellers handler det for min del mye om mat pá disse kanter. Spiste en enormt god middag, med llapingachos, mote og store bónner, og enorme mengder med kjótt. Klarte nesten ikke reise meg etter máltidet, sá mett var magen. Klarte bare ikke la vaere á spise, for det smakte sá deilig, sjelden og kjent! Ecuadoriansk mat er toppen!!
I gár tok vi turen til Gualaceo og Chordeleg, smá byer som ligger ca en time med buss utenfor Cuenca. Landskapet er blendende grónt, og det var deilig á komme seg ut av eksoslufta i Cuenca, rusle rundt i fredelige gater og titte innom gullsmedene i Chordeleg. Byens borgere var travelt opptatt med á dekorere bilene sine og gjóre dem klar til Pase del Niño, prosesjonen til aere for Jesusbarnet pá julaften. Vi fulgte interessert med fra sidelinjen.
Ettermiddagen brukte vi pá rusletur langs en av elvene i Cuenca, Rio Tomebamba. Mye kjent og mye nytt. Ellers handler det for min del mye om mat pá disse kanter. Spiste en enormt god middag, med llapingachos, mote og store bónner, og enorme mengder med kjótt. Klarte nesten ikke reise meg etter máltidet, sá mett var magen. Klarte bare ikke la vaere á spise, for det smakte sá deilig, sjelden og kjent! Ecuadoriansk mat er toppen!!
mandag 20. desember 2010
Mye fint, og en strek i regningen
Dagene i Guayaquil flóy fort avsted, med en flott formiddag pá omvisning i Misjonsalliansens arbeid, deilig tur pá byens promenade "El Malecon" i ettermiddagsbrisen, treff med Fanny og hennes mor pá kjópesenteret Riocentro (vi laerte da at byen har ikke mindre enn 5 Riocentros, og vi kom oss omsider til rette sted), og historisk sus med eksotiske dyr (og en god del mygg) i "Parque Historico".
I dag er vi i Cuenca. Klatret opp fjellet i gár, gjennom skyer og táke, og bor pá Hotel Inca Real, midt i smóróyet. Sola titter stadig fram, og entusiasmen er ókende.
Dagen i gár ble imidlertid ganske mye sórgeligere enn ventet, da Louises bagasje falt av bussen underveis og er tapt for alltid. Ganske strevsomt á miste sekken med alt den inneholdt, og bare sitte igjen med det en gár og stár i og heldigvis det mest verdifulle i hándveska. To molefunkne jenter tumlet i seng pá hotellet i gár, med mange oppgaver pá tapetet i dag. Jeg har fátt jobben som personlig assistent, og vi har trálet Cuencas gater pá jakt etter klaer som passer en ganske hóy norsk dame (og ganske kresen, sier hun!) - ikke bare enkelt, skal jeg si dere. Fanny sier at vi skal vaere glade vi mistet tingene under sá udramatiske omstendigheter, og det er jo sant. Vi kunne jo blitt ranet eller noe. Det hadde ikke vaert spesielt góy. Heldigvis kommer vi fra et rikt land med god reiseforsikring.
Humóret er altsá pá vei oppover, og ná skal vi straks finne et sted á spise en bedre middag. Tróstespising er fine ting, og jeg er sikker pá at vi má tilbake til issjappa "Nice Cream" báde titt og ofte i dagene som kommer. Blir i Cuenca til lórdag, og har planer om ekskursjon til Ingapirca, Gualaceo/Chordeleg og lille Baños - for dem som er kjent. :)
Ecuador er som det alltid har vaert - og veldig forandret. Kriminaliteten er stadig ókende, og det er ganske slitsomt á vaere 2 utenlandske (og veldig synlige) jenter pá tur. Begynner visst á bli litt for gammel for backpacking, jeg... Vi har bestemt oss for á kjóre sikkert, ved á bo litt finere og velge fly i stedet for buss pá de lange strekkene. Regntiden har begynt, og La Niña skal en ikke spóke med. Nabolandene Colombia og Venezuela har merket det allerede.
Ikke bare fryd og gammen her, altsá. Men mye fint. Og mange feriedager igjen - forhápentligvis med mest gledelig innhold.
I dag er vi i Cuenca. Klatret opp fjellet i gár, gjennom skyer og táke, og bor pá Hotel Inca Real, midt i smóróyet. Sola titter stadig fram, og entusiasmen er ókende.
Dagen i gár ble imidlertid ganske mye sórgeligere enn ventet, da Louises bagasje falt av bussen underveis og er tapt for alltid. Ganske strevsomt á miste sekken med alt den inneholdt, og bare sitte igjen med det en gár og stár i og heldigvis det mest verdifulle i hándveska. To molefunkne jenter tumlet i seng pá hotellet i gár, med mange oppgaver pá tapetet i dag. Jeg har fátt jobben som personlig assistent, og vi har trálet Cuencas gater pá jakt etter klaer som passer en ganske hóy norsk dame (og ganske kresen, sier hun!) - ikke bare enkelt, skal jeg si dere. Fanny sier at vi skal vaere glade vi mistet tingene under sá udramatiske omstendigheter, og det er jo sant. Vi kunne jo blitt ranet eller noe. Det hadde ikke vaert spesielt góy. Heldigvis kommer vi fra et rikt land med god reiseforsikring.
Humóret er altsá pá vei oppover, og ná skal vi straks finne et sted á spise en bedre middag. Tróstespising er fine ting, og jeg er sikker pá at vi má tilbake til issjappa "Nice Cream" báde titt og ofte i dagene som kommer. Blir i Cuenca til lórdag, og har planer om ekskursjon til Ingapirca, Gualaceo/Chordeleg og lille Baños - for dem som er kjent. :)
Ecuador er som det alltid har vaert - og veldig forandret. Kriminaliteten er stadig ókende, og det er ganske slitsomt á vaere 2 utenlandske (og veldig synlige) jenter pá tur. Begynner visst á bli litt for gammel for backpacking, jeg... Vi har bestemt oss for á kjóre sikkert, ved á bo litt finere og velge fly i stedet for buss pá de lange strekkene. Regntiden har begynt, og La Niña skal en ikke spóke med. Nabolandene Colombia og Venezuela har merket det allerede.
Ikke bare fryd og gammen her, altsá. Men mye fint. Og mange feriedager igjen - forhápentligvis med mest gledelig innhold.
torsdag 16. desember 2010
Deilige Guayaquil!
Forste dag i Guayaquil er snart over, og kroppen er velbehagelig avslappet og god og varm. Deilig à hóre kjente lyder, snuse inn lukter, ta inn alle inntrykk og la gamle minner og nye opplevelser strómme pà! Jeg er lykkelig! Vi kom ved midnatt i gàr, etter en lang tur over Atlanteren og mellomlanding i Lima. KLM er fint à fly med, maten var god og filmutvalget utmerket. Fanny og en kamerat hentet oss pà flyplassen og brakte oss trygt til Casa Alianza, gjestehuset til Misjonsalliansen, der vi bare har slappet av og kost oss i dag, i sol og ca 30 grader varme. Ikke sà verst, med andre ord. :-)
Forrige tur til Ecuador var i 2004, da Kari var volontór i Misjonsalliansen, og dagens smà utflukter har gàtt til kjente steder, som supermarkedet pà hjórnet og Riocentro, kjópesenteret som ligger 15 minutters gange unna og som vi nesten ikke fant fordi det er bygget et stort parkeringshus foran det siden sist. Jeg burde ikke bli sà forskrekket over forandringer - det skjer jo mye pà 6 àr hjemme ogsà! Yuccabródene med yoghurt, som var Karis favoritt, selges fortsatt, men Ben&Jerry-iskremsjappa var borte. Synd for iselskerne... Men det var mye annet godt à velge mellom, sà vi skal nok klare à holde vekta denne ferien ogsà.
I morgen har vi avtalt tur med Misjonsalliansen, og om ettermiddagen treffer vi Fanny og familien hennes. Blir i Guayaquil til sóndag, da ferden gàr til Cuenca. Livet er jammen ikke det verste man har!! Sarlig ikke nàr man er rik og frisk. Det er det ikke alle som er, og det minnes vi stadig pà. Det evige dillemma - rik turist blant fattige mennesker. Verden og livet er sannelig ikke rettferdig. Men kanskje er det bra à legge igjen litt penger her?
Forrige tur til Ecuador var i 2004, da Kari var volontór i Misjonsalliansen, og dagens smà utflukter har gàtt til kjente steder, som supermarkedet pà hjórnet og Riocentro, kjópesenteret som ligger 15 minutters gange unna og som vi nesten ikke fant fordi det er bygget et stort parkeringshus foran det siden sist. Jeg burde ikke bli sà forskrekket over forandringer - det skjer jo mye pà 6 àr hjemme ogsà! Yuccabródene med yoghurt, som var Karis favoritt, selges fortsatt, men Ben&Jerry-iskremsjappa var borte. Synd for iselskerne... Men det var mye annet godt à velge mellom, sà vi skal nok klare à holde vekta denne ferien ogsà.
I morgen har vi avtalt tur med Misjonsalliansen, og om ettermiddagen treffer vi Fanny og familien hennes. Blir i Guayaquil til sóndag, da ferden gàr til Cuenca. Livet er jammen ikke det verste man har!! Sarlig ikke nàr man er rik og frisk. Det er det ikke alle som er, og det minnes vi stadig pà. Det evige dillemma - rik turist blant fattige mennesker. Verden og livet er sannelig ikke rettferdig. Men kanskje er det bra à legge igjen litt penger her?
onsdag 8. desember 2010
Nedtelling
En tidligere reisefelle mener det er bedre med indre reiser enn å samle på land, slik som jeg gjør. Kanskje har han rett. Det er i alle fall ubegripelig spennende å utforske livet, seg selv og andre. Men jeg tror likevel aldri jeg vil miste lysten på å reise! For meg er det er medisin for kropp og sjel å snakke et annet språk enn norsk i butikken, spise noe annet enn grovskive med brunost til lunch, se nye landskap og treffe nye mennesker. Og på denne tiden av året er det vidunderlig å slippe unna kulde, vind og mørke for en stund. Nedtellingen er nå startet for fullt, og reisefeberen stiger. Om en uke sitter jeg på flyet over Atlanteren sammen med Louise, på vei til Ecuador. Jul i Cuenca, det blir jul det!!
Vi skal tilbringe 3 herlige uker på tur, med sekk på ryggen og smil om munnen. Hvor nesen (og hjertet!) peker, forteller hvor ferden går, med enkelte besøk underveis på ønskelista. Som til Clara i Manta, som fant meg på Facebook i fjor. Vi skrev brev til hverandre 2 ganger i uka de første årene etter at jeg flytta til Norge, for så å miste kontakten. Nå er hun pastorfrue med 3 flotte jenter, og det blir spennende å høre hva som har skjedd siden sist. Det gjør ikke noe at hun bor i en deilig ferieby ved Stillehavet. Elizabeth i Cuenca har giftet seg nylig, og Otavaloindianerne som har vært på Fennefoss både titt og ofte de siste sommerne, håper vi kommer innom så de kan få gjengjelde gjestfriheten de har opplevd hos mamma og pappa. Joda. Vi sier takk vi. Men aller først skal vi møte Fanny i Guayaquil, som inviterer til julefest med familien sin. Vi er heldige!
På hjemveien slår landpoenget inn. KLM hadde ingen rimelig direkteflight til Guayaquil denne gangen, så vi tar en sving innom Lima. På returen må vi være der et døgn før vi kommer videre. Ingenting å gråte av, det. Vi finner oss en overnattingsplass, trasker i Limas gater en formiddag, og vips - så har jeg 42 land.
Hvis du nå begynner å telle egne land, må jeg opplyse om at det er litt omdiskutert hva som gir poeng i denne samlingen. Mine regler er som følger: Du må fysisk ha vært i landet, lengde på oppholdet betyr ikke noe. Transit på flyplass gjelder ikke. Hvis landet har endret navn/grenser, får du poeng etter tilstanden da du var der. Var du i Jugoslavia da det het Jugoslavia, kan du ikke nå kalle det Kroatia, Makedonia og Bosnia - da må du evt reise dit på ny. Et land er en stat som har eget styresett og eget fotball lag. (Det siste er Gunthers regel!) Hvor mange land har du?
Det blir selvsagt blogget fra turen. Vil du være med, så heng på! :-)
Vi skal tilbringe 3 herlige uker på tur, med sekk på ryggen og smil om munnen. Hvor nesen (og hjertet!) peker, forteller hvor ferden går, med enkelte besøk underveis på ønskelista. Som til Clara i Manta, som fant meg på Facebook i fjor. Vi skrev brev til hverandre 2 ganger i uka de første årene etter at jeg flytta til Norge, for så å miste kontakten. Nå er hun pastorfrue med 3 flotte jenter, og det blir spennende å høre hva som har skjedd siden sist. Det gjør ikke noe at hun bor i en deilig ferieby ved Stillehavet. Elizabeth i Cuenca har giftet seg nylig, og Otavaloindianerne som har vært på Fennefoss både titt og ofte de siste sommerne, håper vi kommer innom så de kan få gjengjelde gjestfriheten de har opplevd hos mamma og pappa. Joda. Vi sier takk vi. Men aller først skal vi møte Fanny i Guayaquil, som inviterer til julefest med familien sin. Vi er heldige!
På hjemveien slår landpoenget inn. KLM hadde ingen rimelig direkteflight til Guayaquil denne gangen, så vi tar en sving innom Lima. På returen må vi være der et døgn før vi kommer videre. Ingenting å gråte av, det. Vi finner oss en overnattingsplass, trasker i Limas gater en formiddag, og vips - så har jeg 42 land.
Hvis du nå begynner å telle egne land, må jeg opplyse om at det er litt omdiskutert hva som gir poeng i denne samlingen. Mine regler er som følger: Du må fysisk ha vært i landet, lengde på oppholdet betyr ikke noe. Transit på flyplass gjelder ikke. Hvis landet har endret navn/grenser, får du poeng etter tilstanden da du var der. Var du i Jugoslavia da det het Jugoslavia, kan du ikke nå kalle det Kroatia, Makedonia og Bosnia - da må du evt reise dit på ny. Et land er en stat som har eget styresett og eget fotball lag. (Det siste er Gunthers regel!) Hvor mange land har du?
Det blir selvsagt blogget fra turen. Vil du være med, så heng på! :-)
tirsdag 23. november 2010
Klokt sagt
Not everything that is faced can be changed. But nothing can be changed until it is faced.
-ukjent-
-ukjent-
mandag 1. november 2010
Kortreist trivsel
Man trenger ikke reise langt for å ha følelsen av å være på reise. I helgen dro Louise meg og Anne Brit med til hytta på Viste, der vi koste oss etter alle kunstens regler, sov godt og lenge, lagde nydelig (og litt sterk!) mat, nøt vin og fyr på kubbene i ovnen, gikk tur i vakkert høstvær, pratet om små og store ting og lo oss skakke av det vi fant å le av. Blant annet Louises sjokkerte hyl BÅDE da Anne Brit kom hjem lørdag kveld, og da jeg sto utenfor samme døra noen timer senere. Og da visste hun at jeg sto der. Ikke lett å være lettskremt på Halloweenkvelden. Eller Hallo Venn, som noen kaller det. Godteri sørget vi uansett for selv. Og venner er gode å ha. Både med og uten hytter!
Så går vi november frimodig i møte. Med målsetting om å fortsette å nyte venner, frisk luft og ledige stunder. Anne Brit mener vi bør flytte inn på hytta og danne det økologiske bokollektivet vi drømte om i sommer. Jepp. Jeg er med.
Så går vi november frimodig i møte. Med målsetting om å fortsette å nyte venner, frisk luft og ledige stunder. Anne Brit mener vi bør flytte inn på hytta og danne det økologiske bokollektivet vi drømte om i sommer. Jepp. Jeg er med.
lørdag 7. august 2010
Den gamle broen i Mostar
Det var en sterk og følelsesladet opplevelse å se den gamle broen i Mostar i Bosnia Hercegovina. Jeg husker nyhetsinnslaget fra 1993, da krigen raste på Balkan og broen ble sprengt i filler. Et angrep på et symbol, en ødeleggelse av verdensarven, kalte reporteren det. Nå fikk vi se den med egne øyne. Møysommelig gjenoppbygd, nøyaktig slik den så ut før krigen. Moderne hjelpemidler var lagt bort under arbeidet - det måtte gjøres akkurat som på 1600-tallet for at den skulle bli slik som den var.
Det er ikke lett å forstå konflikten som har bølget mellom folkegruppene i det tidligere storriket Jugoslavia. Jeg leste til øyet ble stort og vått uten å egentlig få hele oversikten. Men navn fra nyhetene de siste 20 årene ble plutselig mer levende og nære. Sarajevo, Slobodan Milosevic, Srebrenica. I Mostar var det veldig tydelig. Muslimer på ene siden av elva Neretva, kroater på den andre. I alle år hadde de krysset elva, men nå sto de imot hverandre, og delte byen brutalt ved å bombe broa sønder og sammen. Der er en egen gravplass i byen der alle gravsteinene har samme dødsår. 1993.
Det var sterkt å se broen gjenoppbygd. Et symbol for forsoning og fred. Ikke alle var enige i at den skulle rekonstrueres. Det ulmer fortsatt, mange sår er dype, mange har historier det er vanskelig å leve videre med uten hat. Likevel tror noen at det finnes håp. Heldigvis.
fredag 6. august 2010
Kroatia - varmt og vakkert!
Det begynner å bli ganske mange ferier på min 10 på topp liste etter hvert (og muligens flere enn 10..). Denne hører definitivt til iblant dem. Bedre reisefølge skal man lete lenge etter, og flottere reisemål har jeg sjelden sett! Kroatia anbefales på det varmeste!
Louise og Anne Brit i Hvar.
Hvar by på øya Hvar.
Det diokletianske palass i Split
Bymuren i Dubrovnik 
Dubrovnik
mandag 26. juli 2010
40 ár, 40 land!!
Hurra! Malet er nadd, jeg fylte 40 ar og besokte mitt 40'ende land forrige uke!!
Er pa jentetur i Kroatia med Louise og Anne Brit, og her er livet vidunderlig herlig. Det er nesten ikke mulig a ha det bedre. Sol fra skyfri himmel hver eneste dag - stralende for folk som har mye til felles med Lille Petter Edderkopp (som meg), asurblatt hav med fullstendig overkommelig badetemperatur, gamle byer med urkoselige smale gater og smug, deilig mat, livsfilosofering og boklesing fra morgen til kveld, og dessuten det jeg tror er verdens beste is - nei, da mangler jammen ingenting.
Vi begynte i Dubrovnik, sor i landet, for vi tok buss til Split. Det var da det store skjedde: Veien gikk igjennom et lite stykke Bosnia, som strekker seg helt ut til Adriaterhavet, og etter a ha passert en vaskeekte passkontroll, stoppet bussen pa en veikro, der vi kjopte is og var pa toalettet. Dermed var land nr 40 i boks! En fantastisk opplevelse! (Vi haper a se litt mer av Bosnia mot slutten av reisa, da vi planlegger en tur til Mostar. Kanskje blir det til og med en tur innom Montenegro, der et nytt kapittel i telleboka kan starte?!)
I dag er vi pa den vakre oya Hvar. Litt hoy partyfaktor for oss "voksne" jenter, med store luksusyatcher og glade ungdommer pa alle kanter, men likevel en opplevelse. I morgen gar oyhoppingen videre til Korcula, og siden nasjonalparken Mljet. Tilbake i Dubrovnik blir det altsa dagsturer til Bosnia og Montenegro.
Kroatia anbefales pa det aller varmeste! Man risikerer rett og slett a fole seg lykkelig her. :-)
Er pa jentetur i Kroatia med Louise og Anne Brit, og her er livet vidunderlig herlig. Det er nesten ikke mulig a ha det bedre. Sol fra skyfri himmel hver eneste dag - stralende for folk som har mye til felles med Lille Petter Edderkopp (som meg), asurblatt hav med fullstendig overkommelig badetemperatur, gamle byer med urkoselige smale gater og smug, deilig mat, livsfilosofering og boklesing fra morgen til kveld, og dessuten det jeg tror er verdens beste is - nei, da mangler jammen ingenting.
Vi begynte i Dubrovnik, sor i landet, for vi tok buss til Split. Det var da det store skjedde: Veien gikk igjennom et lite stykke Bosnia, som strekker seg helt ut til Adriaterhavet, og etter a ha passert en vaskeekte passkontroll, stoppet bussen pa en veikro, der vi kjopte is og var pa toalettet. Dermed var land nr 40 i boks! En fantastisk opplevelse! (Vi haper a se litt mer av Bosnia mot slutten av reisa, da vi planlegger en tur til Mostar. Kanskje blir det til og med en tur innom Montenegro, der et nytt kapittel i telleboka kan starte?!)
I dag er vi pa den vakre oya Hvar. Litt hoy partyfaktor for oss "voksne" jenter, med store luksusyatcher og glade ungdommer pa alle kanter, men likevel en opplevelse. I morgen gar oyhoppingen videre til Korcula, og siden nasjonalparken Mljet. Tilbake i Dubrovnik blir det altsa dagsturer til Bosnia og Montenegro.
Kroatia anbefales pa det aller varmeste! Man risikerer rett og slett a fole seg lykkelig her. :-)
onsdag 16. juni 2010
Frankfurt
Siste helga i mai tok May Elin og jeg turen til Frankfurt. Noen måneder tidligere hadde vi vært inne på Avinors nettside på jakt etter en direkteflight fra Sola som ikke kostet flesk og som tok oss sørover et stykke. 700 kroner tur/retur var uimotståelig, selv om jeg ikke hadde de helt store forventninger til en by som jeg mest forbandt med en stor flyplass og buisnessliv.
Tur med May Elin blir en suksess uansett. Vi tilbrakte en dag i Frankfurt, med sight-seeing, kaféer og butikker, og dagen etter tok vi toget en halv time sørover, til Darmstadt. Der fant vi lett fram til Kanaan, Mariasøstrenes fantastiske eiendom. Nydelig å nyte sol, varme og fred i den vakre hagen!
Jeg trodde jeg hadde glemt all tysk, og var stolt som en hane da jeg klarte å kjøpe togbilletten vår på lokalspråket. Utover dagen ble imidlertid de små grå litt slitne, og da vi forlot Kanaan, fikk både den søte nonnen og May Elin store problemer med å holde seg alvorlig da jeg spurte "gehen wir dieser or derer weg" for å finne trikken tilbake? Gestikulering er heldigvis internasjonalt, og vi fant riktig retning.
Prat, latter, mat og kos er faste ingredienser med dette reisefølget. May Elin, når drar vi på tur neste gang?? Se forøvrig hennes fyldige dekning av turen på May Elin og de sin blogg!
Tur med May Elin blir en suksess uansett. Vi tilbrakte en dag i Frankfurt, med sight-seeing, kaféer og butikker, og dagen etter tok vi toget en halv time sørover, til Darmstadt. Der fant vi lett fram til Kanaan, Mariasøstrenes fantastiske eiendom. Nydelig å nyte sol, varme og fred i den vakre hagen!
Jeg trodde jeg hadde glemt all tysk, og var stolt som en hane da jeg klarte å kjøpe togbilletten vår på lokalspråket. Utover dagen ble imidlertid de små grå litt slitne, og da vi forlot Kanaan, fikk både den søte nonnen og May Elin store problemer med å holde seg alvorlig da jeg spurte "gehen wir dieser or derer weg" for å finne trikken tilbake? Gestikulering er heldigvis internasjonalt, og vi fant riktig retning.
Prat, latter, mat og kos er faste ingredienser med dette reisefølget. May Elin, når drar vi på tur neste gang?? Se forøvrig hennes fyldige dekning av turen på May Elin og de sin blogg!
fredag 21. mai 2010
Middagsklubb
En gang i måneden samles vi til hverdagsmiddag hjemme hos hverandre. Gjengen som startet for snart 4 år siden har endret seg litt med tiden, og akkurat nå er det Maj Hanne, Gaute, Rune, Ottar, Sofie og jeg som utgjør Middagsklubben. Denne gangen var det min tur til å lage noe som forhåpentligvis kunne friste og mette folket. Det var også en strålende anledning til å innvie serviset jeg har arvet etter mammas tante Gudrun. Med god hjelp fra kollegaer på en stille kveldsvakt på barsel ble menyen seendes slik ut:
Fordi det var så godt, må oppskriften på spinatsuppa deles her:
Dessert: Karis flytende sjokoladekake med is
Forretten falt nok aller mest i smak hos undertegnede. Den var akkurat like god som den var i barndommen i Ecuador, og vekket gamle smaksminner og nostalgi. De andre fikk mest assosiasjoner til Skipper'n. Hovedretten vil jeg finpusse litt hvis jeg skal lage den igjen - etter min mening var den litt tam og kunne med fordel vært spicet opp litt. Desserten er alltid en slager. Heldigvis droppet jeg idéen om å halvere oppskriften.
Forretten falt nok aller mest i smak hos undertegnede. Den var akkurat like god som den var i barndommen i Ecuador, og vekket gamle smaksminner og nostalgi. De andre fikk mest assosiasjoner til Skipper'n. Hovedretten vil jeg finpusse litt hvis jeg skal lage den igjen - etter min mening var den litt tam og kunne med fordel vært spicet opp litt. Desserten er alltid en slager. Heldigvis droppet jeg idéen om å halvere oppskriften.
Fordi det var så godt, må oppskriften på spinatsuppa deles her:
(4 pers)
40 g smør
40 g mel
100 g spinat (jeg tok litt mer)
6 dl lys kraft eller buljong
3 dl matfløte
3 ss creme fraiche
Grønn pesto til pynt
......
Fres spinaten i smøret. Rør inn melet og fres litt til. Spe med kraft og la det trekke litt.
Miks med stavmikser eller hurtigmikser.
Tilsett fløte og creme fraiche.
La det trekke i 15 min.
Smak til med salt og pepper.
Namnam!
...og takk til Kari på barsel 7G!
torsdag 18. februar 2010
Kors og slanger
I kirken forrige søndag ble en kjent historie lest. Moses og israelittene var i ørkenen. Folket var sure og leie og klaget, og Gud sendte giftslanger iblant dem. Folket ble fortvilet, og Moses ba til Gud. Han fikk beskjed om å henge en kobberslange på en stang, og alle som så opp på stanga, skulle leve selv om de fikk slangebitt (4.Mosebok 21, 4-9). En historie jeg har hørt mange ganger, og alltid med en henvisning til Jesu kors. Hver den som ser på korset, skal bli frelst. Sant og rett.
Allerede da Torunn prest leste fortellingen, slo det meg at det var rart at en slange skulle henge der. Slangen er jo i Bibelen gjerne et symbol på djevelen, fristelsen og synden. Hva var vitsen med å se på en slange av kobber, når virkelige slanger bet på alle kanter og spredte gift og død? Hvorfor hang det ikke noe vakkert der? En blomst, en mektig fugl, et symbol på frihet og glede? Torunn prest kalte det guddommelig pedagogikk. Jeg så plutselig for meg et speil.
Der og da ble denne historien om en Gud som ser. Smerten, døden og lidelsen der i ørkenen ble løftet opp på en stang, og det var ikke ved å fornekte og ta avstand fra slangene at en ble frelst, men ved å løfte blikket til Guds speilbilde av lidelsen, til kobberslangen. Jeg så for meg Jesu kors - med et speil. I min hverdag har jeg ikke så mange giftslanger rundt meg. Men fristelser, smerte og lidelse er der. Korset forteller om én som bar alt, som sonet alt, som kjente alt på sin egen kropp. Vi trenger ikke fornekte, bortforklare og streve med å holde unna det som er dødbringende. Men vi kan la det speiles i korsets speil. Korset forteller om Gud som ble menneske. Om livet som seiret. Om soning en gang for alle. Om håp. Og om at Gud ser.
Allerede da Torunn prest leste fortellingen, slo det meg at det var rart at en slange skulle henge der. Slangen er jo i Bibelen gjerne et symbol på djevelen, fristelsen og synden. Hva var vitsen med å se på en slange av kobber, når virkelige slanger bet på alle kanter og spredte gift og død? Hvorfor hang det ikke noe vakkert der? En blomst, en mektig fugl, et symbol på frihet og glede? Torunn prest kalte det guddommelig pedagogikk. Jeg så plutselig for meg et speil.
Der og da ble denne historien om en Gud som ser. Smerten, døden og lidelsen der i ørkenen ble løftet opp på en stang, og det var ikke ved å fornekte og ta avstand fra slangene at en ble frelst, men ved å løfte blikket til Guds speilbilde av lidelsen, til kobberslangen. Jeg så for meg Jesu kors - med et speil. I min hverdag har jeg ikke så mange giftslanger rundt meg. Men fristelser, smerte og lidelse er der. Korset forteller om én som bar alt, som sonet alt, som kjente alt på sin egen kropp. Vi trenger ikke fornekte, bortforklare og streve med å holde unna det som er dødbringende. Men vi kan la det speiles i korsets speil. Korset forteller om Gud som ble menneske. Om livet som seiret. Om soning en gang for alle. Om håp. Og om at Gud ser.
onsdag 3. februar 2010
What the world needs
Don’t ask what the world needs. Ask what makes you come alive, and go do it. Because what the world needs is people who have come alive.
Howard Thurman
Howard Thurman
mandag 1. februar 2010
Påfyll for selvtilliten
Det bor noen aldeles skjønne barn på Orre. 4 stk, i alderen 2,5 til 10 år. Jeg besøkte dem forrige uke. Vel, det var egentlig deres mor jeg besøkte, og hun hadde overtalt meg til å overnatte til neste dag. (Vi er i ferd med å jobbe oss igjennom Pirates of the Caribbean-filmene, og det blir fort sent før vi er ferdig med prat, spising og DVD. Godt å slippe å kjøre hjem igjen da.) Det var skoledag da morgenen opprant. Jeg våknet til liv i huset og tuslet ned i pysjen for å hilse på de 3 eldste før de gikk. Det første som møtte meg, var barnas tegnetavle, der det sto: "God morgen Ingunn, hilsen Julia, Benjamin, Mattias og Sarah". Like etter kom Mattias med en tegning til meg, med påskriften "Du er søt og snill". På kjøkkenet sto det med store bokstaver på kalenderen: Ingunn kommer! Det var klemmer i fleng, og alle spurte om jeg ville være der når de kom hjem igjen også. Uimotståelig! Hvilken morgen!
Så ble det både lunch og middag og ny frokost på Orre. May Elin og Steve har æren for disse flotte barna, og i tillegg er jeg så heldig å ha dem som venner. Selv om Sarah konsekvent kalte meg Guro hele helgen, kjente jeg meg rik og varm i sjelen da jeg endelig bega meg på hjemvei, etter puslespillegging, filmen Nanny McPhee med deilige unger på alle kanter i sofaen, gilde måltider med mye lyd, tur i sol og gnistrende vintersnø og mange, mange gode klemmer. Denslags påfyll på selvtilliten anbefales!
Så ble det både lunch og middag og ny frokost på Orre. May Elin og Steve har æren for disse flotte barna, og i tillegg er jeg så heldig å ha dem som venner. Selv om Sarah konsekvent kalte meg Guro hele helgen, kjente jeg meg rik og varm i sjelen da jeg endelig bega meg på hjemvei, etter puslespillegging, filmen Nanny McPhee med deilige unger på alle kanter i sofaen, gilde måltider med mye lyd, tur i sol og gnistrende vintersnø og mange, mange gode klemmer. Denslags påfyll på selvtilliten anbefales!
(Sånn så de ut i mai -09)
Abonner på:
Innlegg (Atom)