I kirken forrige søndag ble en kjent historie lest. Moses og israelittene var i ørkenen. Folket var sure og leie og klaget, og Gud sendte giftslanger iblant dem. Folket ble fortvilet, og Moses ba til Gud. Han fikk beskjed om å henge en kobberslange på en stang, og alle som så opp på stanga, skulle leve selv om de fikk slangebitt (4.Mosebok 21, 4-9). En historie jeg har hørt mange ganger, og alltid med en henvisning til Jesu kors. Hver den som ser på korset, skal bli frelst. Sant og rett.
Allerede da Torunn prest leste fortellingen, slo det meg at det var rart at en slange skulle henge der. Slangen er jo i Bibelen gjerne et symbol på djevelen, fristelsen og synden. Hva var vitsen med å se på en slange av kobber, når virkelige slanger bet på alle kanter og spredte gift og død? Hvorfor hang det ikke noe vakkert der? En blomst, en mektig fugl, et symbol på frihet og glede? Torunn prest kalte det guddommelig pedagogikk. Jeg så plutselig for meg et speil.
Der og da ble denne historien om en Gud som ser. Smerten, døden og lidelsen der i ørkenen ble løftet opp på en stang, og det var ikke ved å fornekte og ta avstand fra slangene at en ble frelst, men ved å løfte blikket til Guds speilbilde av lidelsen, til kobberslangen. Jeg så for meg Jesu kors - med et speil. I min hverdag har jeg ikke så mange giftslanger rundt meg. Men fristelser, smerte og lidelse er der. Korset forteller om én som bar alt, som sonet alt, som kjente alt på sin egen kropp. Vi trenger ikke fornekte, bortforklare og streve med å holde unna det som er dødbringende. Men vi kan la det speiles i korsets speil. Korset forteller om Gud som ble menneske. Om livet som seiret. Om soning en gang for alle. Om håp. Og om at Gud ser.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar