"Innled ikke relasjon med for mange". Dette var ordene han startet med, Peter Halldorf, da han holdt foredrag om ørkenfedrene i IMI-kirken på onsdag. Han siterte Evangrios, som levde på 300-tallet som eremitt i ørkenen. Vår tids folkesykdom, utbrentheten, forteller at ørkenfedrenes visdom er høyst nyttig også i dag.Vi innleder relasjoner til mange - både mennesker, ting og aktiviteter.
Halldorf kalte ørkenen "Guds universitet", og viste til Bibelens mange historier der mennesker i kortere eller lengre tidsrom, frivillig eller ufrivillig, befant seg i ørkenen, og kom ut derfra forandret, modnere og sterkere. "Ørkenen er stedet der hun ikke bare lærer seg å be, men der hennes liv blir bønn", sa han. Jeg har i store deler av mitt liv fått inntrykk av at vi må finne veien ut av ørkenen. Be, gå i terapi, bytte ut tunge tanker med positive tanker, be igjen. Er det kanskje ikke slik likevel? Ville jeg hatt nytte av å heller utforske ørkenen og mitt eget liv, lete etter skattene som er skjult i mørket, og takke for ørkenens sliping av sjelen og avdekking av mine dypeste lag? Peter Halldorf har møtt dagens ørkenfolk. Han forteller at han ble slått av undring over deres iherdighet - og deres fullstendige avslappethet. De vet at de må begynne hver dag med å på ny lite på Guds barmhjertighet.
Jeg kjenner på lengsel etter denne kvelden. Lengsel etter den gode ensomheten, den gode stillheten og konsentrasjonen han snakket om. Ørkenfedrenes anerkjennelse av behov - både i kropp og sinn, og deres overbevisning om at jeg må kjenne meg selv for å kjenne og elske Gud og min neste, tenker jeg er sant og rett - og befriende!
Så er det ikke bare å sette i gang for min del, selv om lengselen er der. Jeg liker ikke stillhet. Jeg trives ikke i ensomhet. Jeg klarer ikke konsentrere meg. Jeg fyller livet mitt med lyd, inntrykk, aktiviteter, engasjement og relasjoner, for å døyve den eksistensielle angsten som sier at til syvende og sist er jeg helt alene. Men lengselen er der. Og jeg fant styrke og trøst i det Halldorf sa: Ta vare på det lille! Kraften ligger der! I stedet for å fordømme meg selv for at jeg ikke tør og ikke får det til, kan jeg ta vare på øyeblikkene da jeg klarer å være i stillheten, da jeg klarer å kjenne en god ensomhet, og da jeg konsentrerer meg og har kontakt med hjertet mitt. Kanskje vil det etter hvert vokse. Kanskje vil lengselen vise vei.
En ting er sikkert. Jeg har fått et nytt perspektiv på ørkenen. Det tørre, golde og ensomme landskapet kan gi uante følger for livet mitt, og Gud er der. Han fører meg tilbake med dyrekjøpt ny innsikt. Det som oppleves så mørkt og tørt, kan gi modenhet og nærværenhet. Utallige mennesker kan bekrefte det - både i dag og på 300-tallet!
