Å gåtefulle hus

Å, gåtefulle hus,
som finnes der hvor intet annet er.
Å, disse rom av lys,
som alltid står og venter på oss der.
Å, denne dør som lukkes opp
når vi skal miste kropp og navn
og falle mot de store dyp
som kanskje er en favn.

Uendelige Du,
som er i alt som er og ikke er.
Berør oss med din pust
og fyll vårt fravær, hemmelig, men nær.
Vis oss Ditt hus med mange rom
og hold oss, trøst oss, led oss frem
så vandringen mot døden blir
en vei som tar oss hjem.

Å, ansiktsløse Gud,
vi søkte deg i angst og sorg og nød.
Å, denne dype fred
hos Ham som tok oss inn og gav oss brød.
Å, Fader vår, vær Du vårt hus!
Å, Hjerte med ditt lys, din sang,
hold Du oss fast til alle rom
er fylt av samme klang!

Eyvind Skeie, advent 2013

Skjønnhet og pessimisme

"La visita a la Catedral de Córdoba puede despertar la exigencia de una Belleza más grande, que no se marchite con el tiempo. Porque la belleza, al igual que la verdad y la bondad, es un antidoto contra el pesimismo, una invitación a gustar la vida, una sacudida que suscita nostalgia de Dios."

Avsnittet er hentet fra turistbrosjyren vi fikk da vi besøkte katedralen i Córdoba i sommer. Vi vandret rundt i den fantastiske blandingen av kirke og moské i timesvis, og ble bergtatt av skjønnheten som er bevart i dette enorme, historiske byggverket. Sitatet forteller at "skjønnheten, i likhet med sannheten og godheten, er en antidot mot pessimisme". Det har jeg tatt med meg, dette tror jeg på! Så gjelder det å legge merke til skjønnheten som finns rundt oss.

 

Og tenk: Denne bygningen er både kirke og moske. Den besøkes både av kristne og muslimer. DET er vakkert, det.

"Se hvor godt og vakkert det er når brødre bor sammen!" (Salme 133,1)

Sensommer i Málaga

I slutten av august var det igjen tid for den årlige "soulsisterturen" med gode kusiner Hildegun Sarita og Ann-Helén. Vi tok turen til Málaga i Spania, og havnet midt i "Feria de Málaga", en hel ukes festival viet flamencodans og byfeiring. Alle damene hadde blomst i håret, det var musikk over alt og det krydde av spontandans i gatene. Første kvelden var det litt overveldende, da det nesten ikke var mulig å komme fram i folkehavet, men etter hvert ble vi både vant til det og inspirert, og nøt livsglede og farger i sommervarmen. Og blomster i håret ble et must for alle 3.

 Vi bodde i en leilighet midt i gamlebyen, med utsikt til den gamle borgen og kort vei til museer og restauranter med vidunderlig god mat. Humus og gazpacho ble klare favoritter denne uka. Stranda besøkte vi også, og kveldene tilbrakte vi på vår deilige lille takterasse, med fullmåne og varm luft rundt oss, og musikk og folkeliv i gatene nedenfor. Vi hadde på forhånd lagt store planer om daglige utflukter til nærliggende byer, men en dag i Córdoba, der temperaturen steg fra 30 til 40 grader i løpet av den en times lange togturen, tok knekken på utferdstrangen. Vi trivdes dessuten usedvanlig godt i Málaga by, og fant mer enn nok å gjøre der. Som vanlig ble det mange gode samtaler over kaffekopper og tapas. Vi er dårlige på å være overflatiske. Men det er jo sånt jeg trives med.

Takk for turen, soulsisters! Jeg gleder meg allerede stort til neste års tur, som etter planen går til Marrakesh, Marokko.

Sommer på Fennefoss

Bildet er tatt av sommergjest Ruth Mjanger, etter badetur i elva.

Godt å varme seg på i høstmørket!

Korsvei 2013

Med forventning om å høre mer om temaet "Alt vi eier" satte jeg kursen mot Seljord for noen uker siden for å delta på Korsvei sin sommerfestival for 4. gang. 2000 andre tenkte som meg, og i strålende solskinn fikk vi teltet opp, teltmakker Ruth og jeg. Det var helt tilfeldig at vi havnet i Sub Church sin leir, der de fleste hadde minst en tatovering og to piercinger, og flagget som ble heist til topps var svart som natten. Jeg lurte på om jeg hadde bommet litt, følte meg litt gammel også, som passerte 43 år på sokkelesten i løpet av uka og definitivt var den eldste iblant oss, men du verden for en gild gjeng de var!! Middagsfellesskapet, som er en stor del av dagens program, var fullt av prat og villige hender, og maten smakte fortreffelig.

Takknemlige til Gud og værmann konstaterte vi at det kun falt 4-5 lykkedråper på oss i løpet av alle de gode dagene, og resten av tiden skinte sola og gjorde oss brune og blide og det som verre var. En sensasjon i Korsveisammenheng, i følge Tore Thomassen og Torolf Nordbø, som la fram statistikken i sitt humorshow "Sumar og Kanari". I følge dem kan man faktisk ha det ganske ille på Sydenferie. Så vet vi det.

Temaet var hentet fra en av Korsveis 4 veivisere: "Leve enklere". Jeg hører nok til en gjeng som har hatt denne verdien lenge, og som snarere har en utfordring i å lære å nyte, men det var likevel mye matnyttig å finne i bibeltimer, seminarer og samtaler rundt kaffekopper og mellom teltplugger. Størst inntrykk gjorde Thomas Sjödin, som snakket om at å hvile er å ta ansvar. Sakset fra festivalheftet:

Ett seminarium om vila, mognad och rätten att få vara trött. Hur hanterar man känslan av att inte riktigt räcka till och hur vilar man en sliten själ? Är det tillåtet att vila från det man älskar allra mest?

At det var et aktuelt tema, viste det store fremmøtet. Jeg tok med meg tillatelsen til å hvile fra det man elsker aller mest, samt at det kan være slitsomt å oppfylle alle mine drømmer! Å leve enklere handler faktisk også om å legge bort noe en gjerne skulle gjort, slik at der er energi nok til å realisere andre drømmer. Det hadde jeg ikke tenkt på før!

Den som ikke vet (2013)

Jeg er en som leter
Den som ikke vet
En som søker mening
Råd og kjærlighet

Jeg er en som holder
Hjertets knuste skår
Den som kjenner smerte
I de åpne sår

Du er nådens gåte
Du har gåtens svar
Alle verdens lengsler
På din kropp du bar

Smertens harde kanter
Hjertets knuste skår
Makter ikke se deg
Der du evig står

Jeg er en som venter
Den som ikke vet
Du er den som er der
Full av kjærlighet

Den viktigste personen i mitt liv

"Den viktigste personen i ditt liv, er den du er sammen med akkurat nå." Sitatet er hentet fra et innlegg om Mindfullness som Årstein Justnes hadde på Prestegården i mai. Setningen satte seg fast, og for en spennende innfallsvinkel det er!

Jeg er ferdig med 3 av 4 uker sommerferie, som startet sammen med nevø Thomas (12) i Paris. Den viktigste personen i mitt liv ga meg nye perspektiver på denne uendelige muligheters by. Vi pratet og lo og vandret gatelangs og spiste is og tittet innom severdigheter og hadde gode dager sammen før vi fortsatte ferden mot Alicante, der resten av familien hans befant seg.

En uke med sol gjorde godt i en nordfrossen kropp, og rastløsheten dukket i grunnen aldri opp. De viktigste personene i mitt liv fylte dagene med aktiviteter, mat og klemmer, som jo er det beste jeg vet foruten is. Og vannmelon.

Så satte jeg kursen hjemover til gressenkemann Kåre (pappa) på Fennefoss. Søster med familie gjorde det samme, og vi fikk en vidunderlig uke i god gammeldags norsk kremsommer. Det var overflod av opplevelser å få med seg, som bad og fisking i elva, arbeid med ved i skogen, daglig skattejakt i jordbæråkeren, klesvask til tørk i solvind, istur til Evje mens svetten rant, og en deilig 3-åring som tittet meg inn i øynene kl 05:30 (ikke fullt så deilig tidspunkt...) med et håpefullt "skal vi stå opp nå?!" Favorittplassen er trappa foran huset. Med eller uten kaffe.

Og med fokus på at disse menneskene, akkurat nå, er den viktigste personen i mitt liv, er det som om alle øyeblikkene er blitt enda nærmere og mer livgivende. Lengselen er en gammel venn av meg. Den kom tidlig inn i livet mitt, og har fortsatt å stikke innom til stadighet. Jeg tror lengsel er livsviktig. Noe som bærer i tilværelsen, noe som fører videre. Men den kan hemme evnen til å være til stede i øyeblikket. "Du lengter bestandig et annet sted" står det i en kjent vise. Men livet er nå. Her. Så flott at det alltid går an å begynne å gjøre noe annet!

Og nå venter en uke i Seljord - på Korsveifestival. Det blir spennede å møte den viktigste personen i mitt liv - igjen og igjen!

Reiseinspirasjon

Allan Karlsson er hundre år og finner plutselig ut at han skal hoppe ut av vinduet på gamlehjemmet, der hans fødselsdag straks skal feires. Han har på seg "tissetøfler" og litt penger, og rusler avsted ut i dagen, der mange overraskelser venter. Harold Fry mottar et brev fra en gammel bekjent som har fått kreft, og bestemmer seg for å levere svarbrevet personlig i stedet for å legge det i nærmeste postkasse. Han er iført seilersko og har glemt mobilen hjemme, og skal gå fra sør til nord i England. Allan og Harold er romanfigurer fra henholdsvis "Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant" og "Harold Fry's utrolige pilegrimsferd".

To veldig forskjellige bøker, og samtidig litt like. Den første humoristisk og utrolig, der den følger herr Karlsson i 100 år, på reise over hele kloden og gjennom de store verdensbegivenhetene, og nå på flukt fra aldershjemmet. Den andre ettertenksom og vakker, der den følger Harold Fry på hans vandring, med sol og regn, fred og fortvilelse. Felles for dem er at de handler om å være underveis.

Allan Karlsson sier det stadig: "Det er som det er, og det blir som det blir". Det er hans motto, og slik blir han med på de mest fantastiske eventyr, uten forbehold. Harold Fry følger en indre overbevisning, som får ham til å legge ut på en lang vandring, med dårlige sko og uten en plan. Han tror at hans gamle venn Queenie vil bli frisk dersom han gjennomfører turen. De tar begge en dag om gangen, uten å vite hva som venter rundt neste sving. Allan Karlsson med en sorgløs ro. Harold Fry med en sterk tro.

Jeg ble inspirert!

Fred (1987)

Fred
sa du
Fred være med dere
Gud, hvor skal jeg finne freden?
Når det er mørkt
er det vanskelig å tro
at du er der
men takk
at du er der
likevel
Du ser
har oversikten
det tar bare tid
gi meg tid
til å finne deg igjen
Hold freden klar
Jeg kommer

Karaktertrekk

Gestaltterapistudiet er i ferd med å nærme seg slutten. Etter 4 år som deltidsstudent skal jeg begynne å lære hjernen min at det går an å ha fri med helt god samvittighet, og at nå som den skriftlige oppgaven er levert, trenger jeg ikke skynde meg hjem for å lese eller skrive. Praktisk eksamen gjenstår, og det øves iherdig på å jobbe med en klient og reflektere over og sette teori på arbeidet etterpå.

Vi hadde generalprøve på forrige skolesamling. En etter en var vi i ilden, og mye spennende ble gjort og sagt. En student fortalte før hun startet at hun var nervøs. Etter at hun var ferdig med arbeidet, satte hun i gang med å forsvare det hun hadde gjort, og besvarelsen fikk en strålende karakter. Lærer hadde bare en kommentar: "Jeg må gi deg et lite trekk fordi du trodde du skulle gjøre dette alene".

I gestaltterapi tenker vi at vi gjør ting sammen. Når noe skjer, oppstår det mellom oss, og alle som er med i situasjonen, bidrar til at den blir som den blir. Jeg har tidligere lært å plassere og ta eierskap for problemer. "Dette er mitt, og det er ditt". Som helsefagarbeider har jeg lært å være mest mulig nøytral og objektiv. Det har tatt tid å lære å tenke annerledes! Og for meg gir det mening.

Mettet avhengighet. Jeg hørte dette utttykket en gang. Mener å huske at det kommer fra Japan. I vår kultur handler mye om uavhengighet. Vi skal være økonomisk selvstendige, ha gode liv som går an å leve alene, ikke binde oss for mye til andre. Det finns styrke i å gjøre ting sammen. Vi er ikke alene i verden. Vi trenger ikke løse alt på egen hånd.

Trekk i karakteren fordi hun trodde hun skulle klare det helt alene... Klar overføringsverdi til Det Store Livet!

Hvor hadde vi det fra?

Men hvem sa at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld
stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Hvem sa at livet vårt
skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger
som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Der var piller for alt: nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare? At fjellovergangene
aldri snødde til? Og at nettopp vi
skulle slippe å stå fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi dét fra?

(Kolbein Falkeid)

Den store familiereisen

Vi fant ut at det må ha vært på slutten av 80-tallet det skjedde sist - at hele familien var på tur sammen. I mellomtiden har vi vært på mange kanter, skaffet oss ektefeller og satt barn til verden, og plutselig var vi ikke 6, men 16 personer å ta med når opphavet skulle feire sine 70-årsdager. En lur svigerinne foreslo Lalandia i Billund som reisemål, der små og store kunne kose seg i varme basseng i januarkulda, og en dyktig bror organiserte tur og bestilte 4 hytter på rekke og rad.

Og jammen ble det en gild tur, på tross av uanmeldt høy sjø etter frokostbuffeten på danskebåten avreisedagen. En koselig og varm hytte sto klar til hver familieenhet, og jeg kunne tusle ut i pysjen hver morgen og se etter våkne folk og frokostmuligheter, før vi pakket oss inn for en rask tur i januarkulda og vandret inn i en evig sen middelhavsettermiddag i Lalandia. Jeg er en pyse når det gjelder luftige turer i uforutsigbare vannsklier, og holdt meg stort sett til de små i det varme barnebassenget. Etter at alle hadde fått rosinhud og var mette på fuktig varme, fikk vi mat på restaurant før vi vaklet hjem til senga - i alle fall jeg. Det tar på å være supertante en hel dag. Selv om det dreier seg om 7 vidunderlige tantebarn, hver og en spesiell på sin måte.

Lørdag kveld var det duket for festmiddag. Vi inntok stolene våre på dagens utvalgte restaurant, riktignok uten den ene jubilanten, som ble hjemme pga sviktende allmenntilstand. Og for en festaften det ble! Underveis byttet stort sett alle plasser, et barn lå og sov under bordet, noen hadde en riktig dyp samtale, et barn måtte evakueres i full fart pga en bleiekrise (unevnelige ting helt opp til nakken), tenåringen prøvde å få inn noen ord om musikk, underholdningen i underetasjen nådde volummessige uante høyder, mat ble hentet i buffeten, et barn som løp frem og tilbake med sin eldre kusine, falt og slo seg så hun gråt utrøstelig i lange tider, en far satt og smilte lunt - tilsynelatende uberørt av alt som skjedde, og en mor prøvde uten hell å overtale sin sønn til å ikke lene seg ut av vinduet for å se på underholdningen, siden han da kunne falle ut og ned og slå seg ganske så ihel. Jeg var helt utslitt da det hele var over. Min søster syntes det hadde vært en usedvanlig trivelig kveld. Og aldeles ikke kaotisk. Hm. Mødre må ha noen overlevelsesgen som jeg ikke har fått del i.

Noen bilder fra turen hadde gjort seg. Men igjen: Det tar på å være supertante. Og det innebærer ikke bildetaking.

Nyttårstale

I romjulen var jeg på kino med nevø Thomas og så filmen Historien om Pi. En ung gutt overlever et forlis med en sebra, en hyene og en bengaltiger, og sammen reiser de over Stillehavet i en livbåt. En av de første dagene finner gutten nødproviant, bokser med drikkevann og en overlevelsesmanual. I boken står det gode tips til skibbrudne: Ha faste rutiner. Bruk hjernen - lag gjerne spørreleker og "hva ser du nå". Hold telling på dagene. Og fremfor alt: Gi under ingen omstendighet opp håpet! Gutten og tigeren Richard Parker får fast grunn under føttene igjen. Se filmen - den er en opplevelse!

I møte med et nytt år, er det dette ordet som følger meg:
HÅP.

Håp er et fint ord.
Det er åpent, det er forventningsfullt.
Det sier ikke noe om et forventet utfall.
Det gir mot til å leve uten å vite hva som kommer.
Det kan hviles i.
Det gir næring til drømmer.

Jeg leste for noen uker siden en status på Facebook.
En av de overlevende fra Utøya fortalte at han strever, og at han er sliten.
Han ønsker åpenhet om selvmord, og han vil ta imot hjelp.
Han fikk en mengde kommentarer og tilbakemeldinger.
Heiarop, oppmuntringer, varme tanker.

Å leve uten håp er vondt.
Jeg har erfart at det til tider har vært avgjørende å ha håpsbærere rundt meg.
Mennesker som håper for meg.
Som ikke har svaret, men som forventer - og har opplevd - at noe godt kan skje.
At ytre eller indre omstendigheter kan endre seg.
Helt til jeg tror det selv også.

Jo eldre jeg blir, jo mindre syns jeg at jeg vet.
Jeg tror mindre og mindre på at "everything is going to be all right" eller at jeg kan visualisere gode ting, og så kommer de.
Smerte er en naturlig del av livet.
Uten håp blir den uutholdelig.
Med håp kan den modne, skape sterkere farger, gi liv.

Til den som er sterk i håpet:
Vær håpsbærer for den som ikke er det!
Håp for den som ikke klarer det!

Til den som kjenner på håpløsheten:
La noen bære håpet for deg!
Til du finner det igjen!
For det finnes!