Nyttårstale

I romjulen var jeg på kino med nevø Thomas og så filmen Historien om Pi. En ung gutt overlever et forlis med en sebra, en hyene og en bengaltiger, og sammen reiser de over Stillehavet i en livbåt. En av de første dagene finner gutten nødproviant, bokser med drikkevann og en overlevelsesmanual. I boken står det gode tips til skibbrudne: Ha faste rutiner. Bruk hjernen - lag gjerne spørreleker og "hva ser du nå". Hold telling på dagene. Og fremfor alt: Gi under ingen omstendighet opp håpet! Gutten og tigeren Richard Parker får fast grunn under føttene igjen. Se filmen - den er en opplevelse!

I møte med et nytt år, er det dette ordet som følger meg:
HÅP.

Håp er et fint ord.
Det er åpent, det er forventningsfullt.
Det sier ikke noe om et forventet utfall.
Det gir mot til å leve uten å vite hva som kommer.
Det kan hviles i.
Det gir næring til drømmer.

Jeg leste for noen uker siden en status på Facebook.
En av de overlevende fra Utøya fortalte at han strever, og at han er sliten.
Han ønsker åpenhet om selvmord, og han vil ta imot hjelp.
Han fikk en mengde kommentarer og tilbakemeldinger.
Heiarop, oppmuntringer, varme tanker.

Å leve uten håp er vondt.
Jeg har erfart at det til tider har vært avgjørende å ha håpsbærere rundt meg.
Mennesker som håper for meg.
Som ikke har svaret, men som forventer - og har opplevd - at noe godt kan skje.
At ytre eller indre omstendigheter kan endre seg.
Helt til jeg tror det selv også.

Jo eldre jeg blir, jo mindre syns jeg at jeg vet.
Jeg tror mindre og mindre på at "everything is going to be all right" eller at jeg kan visualisere gode ting, og så kommer de.
Smerte er en naturlig del av livet.
Uten håp blir den uutholdelig.
Med håp kan den modne, skape sterkere farger, gi liv.

Til den som er sterk i håpet:
Vær håpsbærer for den som ikke er det!
Håp for den som ikke klarer det!

Til den som kjenner på håpløsheten:
La noen bære håpet for deg!
Til du finner det igjen!
For det finnes!