Sommeren min har vært full av kontraster. Store kontraster. Død og liv, kjærlighet og hat, frykt og fred. Hverdager, fest og katastrofe. Jeg, som vanligvis liker å skrive om det som skjer, mistet ordene. Armene ble kraftløse i møte med bokstavene. Hodet klarte ikke formulere seg. Det ble for mye å romme i ord.
Jeg var ikke direkte rammet 22.juli, jeg kjente ingen som var der. Men jeg kjente frykten. Det uforutsigbare skjedde, og jeg ble livredd. Korsvei var et godt sted å være den dagen. Gud er der, midt i frykt og fortvilelse og tilbyr en fred som overgår all forstand. Nå er hverdagen i full gang. Jobbe, spise, sove, leke. Jeg tenker på alle som var der. Som kommer til å ha minner i kropp og sjel i lang tid fremover. Jeg håper noen er der for dem - så lenge de trenger det! Det kan bli lenge.
Midt i alt det vonde, kom det et nytt liv til verden. En ny liten person å elske. Å kjenne pusten til Emily Andrea i halsgropen min, med kinnet mot hodet hennes - det er lykke, det! Å få bo i kjellerleilighet i bror Ivars hus er også lykke. Bli møtt av en stor Thomas-klem når jeg kommer hjem fra jobb, spise middag hver dag sammen med en skjønn familie, ta oppvasken sammen med Julio og avslutte med kaffi og skravling med Fanny og Ivar - det er langt fra hverdagen jeg er vant til. Singellivet er definitivt oppskrytt. Jeg er kommet til et land som flyter av melk og honning, og jeg NYTER! Andreas og Kari med familier bor heller ikke langt unna. Jeg har rett og slett kvittet meg med middagsingrediensene i kjøkkenskapet.
"Den fullkomne kjærlighet driver frykten ut", står det i den gamle boka. Norge svarte med kjærlighet da hatet rammet. Det var den store sammenhengen. Hva med i mitt lille hjerte - kan frykten drives ut av kjærlighet? Ikke utenkelig. Jeg er i ferd med å utforske det.
