Kors og slanger

I kirken forrige søndag ble en kjent historie lest. Moses og israelittene var i ørkenen. Folket var sure og leie og klaget, og Gud sendte giftslanger iblant dem. Folket ble fortvilet, og Moses ba til Gud. Han fikk beskjed om å henge en kobberslange på en stang, og alle som så opp på stanga, skulle leve selv om de fikk slangebitt (4.Mosebok 21, 4-9). En historie jeg har hørt mange ganger, og alltid med en henvisning til Jesu kors. Hver den som ser på korset, skal bli frelst. Sant og rett.

Allerede da Torunn prest leste fortellingen, slo det meg at det var rart at en slange skulle henge der. Slangen er jo i Bibelen gjerne et symbol på djevelen, fristelsen og synden. Hva var vitsen med å se på en slange av kobber, når virkelige slanger bet på alle kanter og spredte gift og død? Hvorfor hang det ikke noe vakkert der? En blomst, en mektig fugl, et symbol på frihet og glede? Torunn prest kalte det guddommelig pedagogikk. Jeg så plutselig for meg et speil.

Der og da ble denne historien om en Gud som ser. Smerten, døden og lidelsen der i ørkenen ble løftet opp på en stang, og det var ikke ved å fornekte og ta avstand fra slangene at en ble frelst, men ved å løfte blikket til Guds speilbilde av lidelsen, til kobberslangen. Jeg så for meg Jesu kors - med et speil. I min hverdag har jeg ikke så mange giftslanger rundt meg. Men fristelser, smerte og lidelse er der. Korset forteller om én som bar alt, som sonet alt, som kjente alt på sin egen kropp. Vi trenger ikke fornekte, bortforklare og streve med å holde unna det som er dødbringende. Men vi kan la det speiles i korsets speil. Korset forteller om Gud som ble menneske. Om livet som seiret. Om soning en gang for alle. Om håp. Og om at Gud ser.

What the world needs

Don’t ask what the world needs. Ask what makes you come alive, and go do it. Because what the world needs is people who have come alive.

Howard Thurman

Påfyll for selvtilliten

Det bor noen aldeles skjønne barn på Orre. 4 stk, i alderen 2,5 til 10 år. Jeg besøkte dem forrige uke. Vel, det var egentlig deres mor jeg besøkte, og hun hadde overtalt meg til å overnatte til neste dag. (Vi er i ferd med å jobbe oss igjennom Pirates of the Caribbean-filmene, og det blir fort sent før vi er ferdig med prat, spising og DVD. Godt å slippe å kjøre hjem igjen da.) Det var skoledag da morgenen opprant. Jeg våknet til liv i huset og tuslet ned i pysjen for å hilse på de 3 eldste før de gikk. Det første som møtte meg, var barnas tegnetavle, der det sto: "God morgen Ingunn, hilsen Julia, Benjamin, Mattias og Sarah". Like etter kom Mattias med en tegning til meg, med påskriften "Du er søt og snill". På kjøkkenet sto det med store bokstaver på kalenderen: Ingunn kommer! Det var klemmer i fleng, og alle spurte om jeg ville være der når de kom hjem igjen også. Uimotståelig! Hvilken morgen!

Så ble det både lunch og middag og ny frokost på Orre. May Elin og Steve har æren for disse flotte barna, og i tillegg er jeg så heldig å ha dem som venner. Selv om Sarah konsekvent kalte meg Guro hele helgen, kjente jeg meg rik og varm i sjelen da jeg endelig bega meg på hjemvei, etter puslespillegging, filmen Nanny McPhee med deilige unger på alle kanter i sofaen, gilde måltider med mye lyd, tur i sol og gnistrende vintersnø og mange, mange gode klemmer. Denslags påfyll på selvtilliten anbefales!

(Sånn så de ut i mai -09)