Advent - og blandede følelser.
Dagene er mørke og kalde ute, og lune og trivelige inne.
Jeg kjenner på kvalme i vår overflod, fordi vi klarer å finne opp et ord som "smørkrise", og fordi det er så vanskelig å finne gaver å gi siden de fleste kjøper det de har lyst på - når de vil ha det.
Jeg kjenner på sorg sammen med dem som i år vil savne noen de mistet 22.juli, i sykdom og ulykker eller bare i avstand og knuter, fordi vi i julen tradisjonen tro skal samles og være glade i mange lange dager.
Jeg kjenner på håpløshet fordi klimamøtet i Durban ikke ga særlig løfterike resultater, fordi krigene i verden raser videre og fordi fattige mennesker i Øst Europa vil fryse seg gjennom denne vinteren også.
Samtidig blir jeg grepet - gang på gang.
Håper sniker seg inn.
Lyset glimter til.
Gud bryr seg.
Barnet i krybben forteller om Storhet som ble så liten som det går an å bli,
Hjelp som ble så hjelpeløs som overhodet mulig,
Rikdom og Makt som ble fattigst på jord.
Jeg forstår det ikke.
Og jeg ser ikke at verden ble et bedre sted etter julenatten for 2000ognoen år siden.
Vi sårer, sloss, strever og sulter fortsatt.
Men noe annet er mulig.
Kjærlighet ble tilbudt.
Jeg klarer ikke la være å prøve å ta imot.
Fred ble lovet.
Jeg klarer ikke la være å tro at den finnes.
