Jeg ser deg

I filmen Avatar hilser man på hverandre på denne måten. Jeg ser deg. I see you.

I vår lille del av verden hilser vi gjerne med et kompliment. "Hei, så fin du var i dag!" Eller vi refererer til noe vi har opplevd tidligere: "Takk for sist!" Hvis det er noen vi ikke har møtt før, sier vi navnet vårt, og "hyggelig å treffe deg!" Forteller jeg noen noe om livet mitt, om hva jeg føler og opplever, er responsen ofte trøst og komplimenter. "Så modig du er. Du er så flink til å sette ord på det! Jeg er sikker på at det vil ordne seg...". Mange fraser, og mye som er sagt i aller beste mening og fra hjertet.

De siste dagene har ordene "Jeg ser deg" fått en ny betydning for meg. Så ribbet for verdivurdering, så nakent, så tydelig og ekte! Komplimenter preller ofte av på meg. Jeg hører du sier det, og smiler og takker, men tror det egentlig ikke. Trøsten er mager, han dukker ikke opp når du minst venter det, and everything is not going to be all right. Jeg fikk behov for å si det til en annen jeg møtte. Smerten var så stor at det var umulig å finne ord. "Jeg ser deg". Det kunne jeg si. Og stå støtt i det.

Så er det ofte slik at det jeg får lyst til å gjøre for andre, gjerne er noe jeg har behov for selv. Jeg fikk de samme ordene tilbake. Og kunne ta imot dem. De fine ordene som kom før og etter, forsvant i vinden. Men dette trodde jeg: Du ser meg.

Om kjærlighet

Er du redd for mennesker, så gi din kjærlighet til trærne og fuglene og jorden under dine føtter. Så sant du gir den videre, vokser den. Og i samme takt som kjærligheten vokser, minker frykten.

Margareta Melin i boken "Å være den jeg er"