En fabel om en sønn

En far hadde to sønner. Den ene var et prakteksemplar. Han var pliktoppfyllende og hjelpsom, positiv og lydig. En dag gikk han til sin far. "Jeg ønsker å reise", sa han. "Jeg vet ikke hvem jeg er, og jeg har ingen krefter igjen."

Så dro han til et land langt borte. Der begynte han å lete etter seg selv. Han var sliten og trett, og brukte først mye tid på å gråte og sove. Da kreftene begynte å vende tilbake, søkte han høyt og lavt og vidt og bredt. En sten lå langs veien der han gikk. På den sto det:

Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.

Han tok det som et godt tegn, og fortsatte å lete. Underveis måtte han legge fra seg mange "bør'er" og "må'er", og etter hvert pustet han friere, rettet seg mer opp og gikk med lettere skritt. Sansene våknet, og følelser ble sterkere. Han spiste det han fant av spiselig langs veien, og drakk klart vann fra bekker og elver han krysset.

Han hadde vært lenge på reise, da hjemlengselen en dag meldte seg. "Jeg vet ikke om jeg er velkommen lenger, men jeg prøver," tenkte han ved seg selv, og bega seg langsomt og nølende tilbake. Og mens han enda var langt borte, så faren ham, og løp imot ham og omfavnet ham. "Jeg er visst ikke klar for å komme helt hjem enda", sa sønnen. "Jeg har fortsatt et stykke vei igjen å gå - alene." "Det er ok", sa faren. "Du vet hvor jeg er, og jeg har en evighet med tid."

We shall not cease from exploration

And the end of all our exploring

Will be to arrive where we started

And know the place for the first time

(T.S. Eliot)