Vismennene

De tre vismennene kom fra Østerland,

og da jeg var liten,
var ikke Østerland noe hvasomhelst.
Det lå ikke hvorsomhelst heller,
men bortenfor soloppgangen hvor elvebreddene
blinket med perler til grus og rubiner til sand,
og på fjell av jaspis
svettet balsamtrær myrra,
og i byer med gater av gull
var luften parfymert av røkelse
som er lavendelblomst og rosenblad og
sitronolje og virak og mye annet rart.
Så nå forstår du nok at Østerland
ikke var noe knøtt du kunne knipse vekk.
Dessuten var de visst konger disse vismennene
og altså rikere enn alle andre frå Østerland
hvor alle er rike.
Men det betyr ikke noe,
for ingen kan sitte på mer enn én stol
eller spise seg mer enn mett.

Det som betyr noe er at de var vismenn
som måtte ha sett alt og lest alt og tenkt alt.
Og jeg har hørt at du blir trist av å tenke
og at det er for å slippe å tenke
vi tenker på så mye annet.
Men disse vismennene må ha vært skikkelig nedfor
siden de brøt opp og begynte å gå etter en stjerne.
Du vet hvor håpløst dét er:
Du går og går og aldri
tar du stjernen igjen.

Men for å gjøre historien kort
så stoppet denne stjernen over et land
med mye alminnelig sand i
og noen sauebeiter og tarvelige landsbyer.
Og i en av disse landsbyene var det en stall,
og i den stallen var det nettopp født et barn,
og enda dette barnet knapt hadde åpnet øynene
og sikkert ikke hadde festet blikket,
så må det ha sett noe
som de tre vismennene aldri hadde sett.
For de stoppet der og bøyde seg,
og de må ha tenkt sitt,

men selv om de tenkte
så de ikke triste ut,
for de smilte.
Og akkurat dét smilet
skulle jeg gjerne ha sett.

Kolbein Falkeid