Frankfurt

Siste helga i mai tok May Elin og jeg turen til Frankfurt. Noen måneder tidligere hadde vi vært inne på Avinors nettside på jakt etter en direkteflight fra Sola som ikke kostet flesk og som tok oss sørover et stykke. 700 kroner tur/retur var uimotståelig, selv om jeg ikke hadde de helt store forventninger til en by som jeg mest forbandt med en stor flyplass og buisnessliv.

Tur med May Elin blir en suksess uansett. Vi tilbrakte en dag i Frankfurt, med sight-seeing, kaféer og butikker, og dagen etter tok vi toget en halv time sørover, til Darmstadt. Der fant vi lett fram til Kanaan, Mariasøstrenes fantastiske eiendom. Nydelig å nyte sol, varme og fred i den vakre hagen!











Jeg trodde jeg hadde glemt all tysk, og var stolt som en hane da jeg klarte å kjøpe togbilletten vår på lokalspråket. Utover dagen ble imidlertid de små grå litt slitne, og da vi forlot Kanaan, fikk både den søte nonnen og May Elin store problemer med å holde seg alvorlig da jeg spurte "gehen wir dieser or derer weg" for å finne trikken tilbake? Gestikulering er heldigvis internasjonalt, og vi fant riktig retning.

Prat, latter, mat og kos er faste ingredienser med dette reisefølget. May Elin, når drar vi på tur neste gang?? Se forøvrig hennes fyldige dekning av turen på May Elin og de sin blogg!

Middagsklubb

En gang i måneden samles vi til hverdagsmiddag hjemme hos hverandre. Gjengen som startet for snart 4 år siden har endret seg litt med tiden, og akkurat nå er det Maj Hanne, Gaute, Rune, Ottar, Sofie og jeg som utgjør Middagsklubben. Denne gangen var det min tur til å lage noe som forhåpentligvis kunne friste og mette folket. Det var også en strålende anledning til å innvie serviset jeg har arvet etter mammas tante Gudrun. Med god hjelp fra kollegaer på en stille kveldsvakt på barsel ble menyen seendes slik ut:

Forrett: Spinatsuppe
Hovedrett: Chili/lime kylling med pasta

Dessert: Karis flytende sjokoladekake med is

Forretten falt nok aller mest i smak hos undertegnede. Den var akkurat like god som den var i barndommen i Ecuador, og vekket gamle smaksminner og nostalgi. De andre fikk mest assosiasjoner til Skipper'n. Hovedretten vil jeg finpusse litt hvis jeg skal lage den igjen - etter min mening var den litt tam og kunne med fordel vært spicet opp litt. Desserten er alltid en slager. Heldigvis droppet jeg idéen om å halvere oppskriften.

Fordi det var så godt, må oppskriften på spinatsuppa deles her:

(4 pers)

40 g smør

40 g mel

100 g spinat (jeg tok litt mer)

6 dl lys kraft eller buljong

3 dl matfløte

3 ss creme fraiche

Grønn pesto til pynt

......

Fres spinaten i smøret. Rør inn melet og fres litt til. Spe med kraft og la det trekke litt.

Miks med stavmikser eller hurtigmikser.

Tilsett fløte og creme fraiche.

La det trekke i 15 min.

Smak til med salt og pepper.

Namnam!

...og takk til Kari på barsel 7G!

Kors og slanger

I kirken forrige søndag ble en kjent historie lest. Moses og israelittene var i ørkenen. Folket var sure og leie og klaget, og Gud sendte giftslanger iblant dem. Folket ble fortvilet, og Moses ba til Gud. Han fikk beskjed om å henge en kobberslange på en stang, og alle som så opp på stanga, skulle leve selv om de fikk slangebitt (4.Mosebok 21, 4-9). En historie jeg har hørt mange ganger, og alltid med en henvisning til Jesu kors. Hver den som ser på korset, skal bli frelst. Sant og rett.

Allerede da Torunn prest leste fortellingen, slo det meg at det var rart at en slange skulle henge der. Slangen er jo i Bibelen gjerne et symbol på djevelen, fristelsen og synden. Hva var vitsen med å se på en slange av kobber, når virkelige slanger bet på alle kanter og spredte gift og død? Hvorfor hang det ikke noe vakkert der? En blomst, en mektig fugl, et symbol på frihet og glede? Torunn prest kalte det guddommelig pedagogikk. Jeg så plutselig for meg et speil.

Der og da ble denne historien om en Gud som ser. Smerten, døden og lidelsen der i ørkenen ble løftet opp på en stang, og det var ikke ved å fornekte og ta avstand fra slangene at en ble frelst, men ved å løfte blikket til Guds speilbilde av lidelsen, til kobberslangen. Jeg så for meg Jesu kors - med et speil. I min hverdag har jeg ikke så mange giftslanger rundt meg. Men fristelser, smerte og lidelse er der. Korset forteller om én som bar alt, som sonet alt, som kjente alt på sin egen kropp. Vi trenger ikke fornekte, bortforklare og streve med å holde unna det som er dødbringende. Men vi kan la det speiles i korsets speil. Korset forteller om Gud som ble menneske. Om livet som seiret. Om soning en gang for alle. Om håp. Og om at Gud ser.

What the world needs

Don’t ask what the world needs. Ask what makes you come alive, and go do it. Because what the world needs is people who have come alive.

Howard Thurman

Påfyll for selvtilliten

Det bor noen aldeles skjønne barn på Orre. 4 stk, i alderen 2,5 til 10 år. Jeg besøkte dem forrige uke. Vel, det var egentlig deres mor jeg besøkte, og hun hadde overtalt meg til å overnatte til neste dag. (Vi er i ferd med å jobbe oss igjennom Pirates of the Caribbean-filmene, og det blir fort sent før vi er ferdig med prat, spising og DVD. Godt å slippe å kjøre hjem igjen da.) Det var skoledag da morgenen opprant. Jeg våknet til liv i huset og tuslet ned i pysjen for å hilse på de 3 eldste før de gikk. Det første som møtte meg, var barnas tegnetavle, der det sto: "God morgen Ingunn, hilsen Julia, Benjamin, Mattias og Sarah". Like etter kom Mattias med en tegning til meg, med påskriften "Du er søt og snill". På kjøkkenet sto det med store bokstaver på kalenderen: Ingunn kommer! Det var klemmer i fleng, og alle spurte om jeg ville være der når de kom hjem igjen også. Uimotståelig! Hvilken morgen!

Så ble det både lunch og middag og ny frokost på Orre. May Elin og Steve har æren for disse flotte barna, og i tillegg er jeg så heldig å ha dem som venner. Selv om Sarah konsekvent kalte meg Guro hele helgen, kjente jeg meg rik og varm i sjelen da jeg endelig bega meg på hjemvei, etter puslespillegging, filmen Nanny McPhee med deilige unger på alle kanter i sofaen, gilde måltider med mye lyd, tur i sol og gnistrende vintersnø og mange, mange gode klemmer. Denslags påfyll på selvtilliten anbefales!

(Sånn så de ut i mai -09)

Tre nøttet til Askepott

Heldige jeg fikk være med Tone til Tallinn i midten av desember. +/-0 grader, lette snøfnugg som dalte, varm kakao på koselig kafé, middelalderbygninger og julemarkeder, en ettermiddag i bløt i deilige basseng og badstuer, mye latter og prat, mat i lange baner - en fantastisk gild tur! Til og med Ingunn fant den gode julestemningen! Og vi lurte stadig på om vi var med i filmen "Tre nøtter til Askepott". Bare prinsen på den hvite hesten glimret med sitt fravær.

Be as you are

Det er så spennende å studere gestaltterapi! En av de store gestaltterapeutene har skrevet dette diktet:

BE AS YOU ARE

Be as you are
And so see
Who you are and
How you are

Let go for a moment or two
of what you ought to do
And discover what you do do

Risk a little if you can

Feel your own feelings
Say your own words
Think your own thoughts

Be your own self
Discover
Let the plan for you grow from within you

Fritz Pearls