Sensommerminner

Det er mørkere og kaldere i været, og på tide å ta fram deilige sommerminner! I slutten av august reiste jeg med mine 2 vakre kusiner, Hildegun Sarita og Ann-Helén, til La Napoule på den franske Riviera. En deilig uke i sommer og sol, der min eneste oppgave var å dilte etter mine mer lokalkjente reisefeller og bare si ifra når jeg måtte ha mat eller is. Vi satte oss på toget hver morgen og reiste til Cannes, Nice, Antibes og St.Paul de Vance, med mye fint å se og mye god mat. Til min store overraskelse møtte jeg min overmann i is-spising i Ann-Helén! Underveis lo vi en masse, mellom gode samtaler og iherdige forsøk på å snakke fransk. 2 timer på stranda i middagslurtiden var akkurat passe for meg, som ikke akkurat kalles en strandløve. Dette kan gjentas!!

Da ordene forsvant

Sommeren min har vært full av kontraster. Store kontraster. Død og liv, kjærlighet og  hat, frykt og fred. Hverdager, fest og katastrofe. Jeg, som vanligvis liker å skrive om det som skjer, mistet ordene. Armene ble kraftløse i møte med bokstavene. Hodet klarte ikke formulere seg. Det ble for mye å romme i ord.

Jeg var ikke direkte rammet 22.juli, jeg kjente ingen som var der. Men jeg kjente frykten. Det uforutsigbare skjedde, og jeg ble livredd. Korsvei var et godt sted å være den dagen. Gud er der, midt i frykt og fortvilelse og tilbyr en fred som overgår all forstand. Nå er hverdagen i full gang. Jobbe, spise, sove, leke. Jeg tenker på alle som var der. Som kommer til å ha minner i kropp og sjel i lang tid fremover. Jeg håper noen er der for dem - så lenge de trenger det! Det kan bli lenge.

Midt i alt det vonde, kom det et nytt liv til verden. En ny liten person å elske. Å kjenne pusten til Emily Andrea i halsgropen min, med kinnet mot hodet hennes - det er lykke, det! Å få bo i kjellerleilighet i bror Ivars hus er også lykke. Bli møtt av en stor Thomas-klem når jeg kommer hjem fra jobb, spise middag hver dag sammen med en skjønn familie, ta oppvasken sammen med Julio og avslutte med kaffi og skravling med Fanny og Ivar - det er langt fra hverdagen jeg er vant til. Singellivet er definitivt oppskrytt. Jeg er kommet til et land som flyter av melk og honning, og jeg NYTER! Andreas og Kari med familier bor heller ikke langt unna. Jeg har rett og slett kvittet meg med middagsingrediensene i kjøkkenskapet.

"Den fullkomne kjærlighet driver frykten ut", står det i den gamle boka. Norge svarte med kjærlighet da hatet rammet. Det var den store sammenhengen. Hva med i mitt lille hjerte - kan frykten drives ut av kjærlighet? Ikke utenkelig. Jeg er i ferd med å utforske det.

Hjelp!

Jeg elsker nye perspektiver på kjente og urgamle bibeltekster!

Forleden dag var jeg på besøk hos niese Hannah på 2 år. Hun trengte litt aktivisering, og mor Synnøve fant frem barnebibelen så vi kunne lese litt sammen. Hannah bladde frem og tilbake før hun landet på historien der Jesus stiller stormen. Med store fakter og høy suselyd viste mor og datter hvordan livet artet seg i båten som var fanget i stormen.
- Hvor var Jesus? spurte mor.
- Han sov, svarte Hannah.
- Ja, han sov bak i båten, bekreftet mor. Hva sa disiplene da?
- Hjelp, hjelp, hjelp! ropte Hannah med et forskrekket uttrykk i ansiktet og veivende armer.
Mor kunne bekrefte det også. Så bladde de om til neste side, som viste sol, en båt på stille hav og en harmonisk stemning.
- Hva sa Jesus når disiplene vekket ham? spurte mor.
- Hjelp, hjelp, hjelp! ropte Hannah, med minst like mye engasjement som sist.
Tante og mor måtte le godt, før mor avsluttet historien slik den skulle være, med en rolig Jesus som befalte stormen å roe seg og havet å bli stille. I mitt hode lød også formaningen: "Så lite tro dere har!"

På vei hjem til Stavanger ble jeg sittende og tenke på dette. Det er fantastisk å kjenne en Jesus som har makt over himmel og jord og kan stille en storm med en håndbevegelse. Samtidig tror jeg kanskje det er mulig at han også roper HJELP! sammen med meg i blant. I alle fall ønsker jeg at det er slik. Når det stormer som verst, og jeg bare er redd og ikke klarer å ta meg sammen, trenger jeg at noen er der sammen med meg og roper til Herren om redning. Jeg tror Hannah hadde et poeng, uten at hun visste det selv.

"For vi har ikke en øversteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, så vi kan få miskunn og finne nåde som gir hjelp i rett tid."

Hebr. 4,15-16

Venninnehelg på Østlandet

 Plutselig var den over, helgen vi hadde planlagt så lenge, Tone, Kristin og jeg. Vi forlenget livet med flere meter etter mange og lange latteranfall, fikk sett oss rikelig rundt i gamle Fredrikstad, spiste mye god mat, store mengder is og litt for mye sjokoladefondant, dro på en mini-Harrytur til Sverige og fikk en kledelig rødfarge på nese og skuldre etter store og gode mengder med sol. Det eneste vi ikke fikk gjort, var å bade, på grunn av en lei solgangsbris som meldte seg og laget skummende hvite topper på havet akkurat da vi hadde rigget oss til på Saltholmen. Jaja. Det kommer nok flere sjanser. Sommeren er enda ung. :)

Tone hadde helgens stjernekommentar - som vanlig. I stor beundring uttalte hun følgende: Jeg tar kjolen av meg for deg, altså, Ingunn!

Vi gleder oss stort til å se det i praksis.

The Butterfly

A man found a cocoon of a butterfly. One day a small opening appeared. He sat and watched the butterfly for several hours. It struggled to force its body through that little hole.Then it seemed to stop making any progress. It appeared as if it had gotten as far as it could. And it could go no farther.

 

So the man decided to help the butterfly. He took a pair of scissors and snipped off the remaining bit of the cocoon. The butterfly then emerged easily, but, it had a swollen body and small, shriveled wings. He continued to watch the butterfly. He expected that, at any moment, the wings would enlarge and the body would contract. Neither happened! In fact, the butterfly spent the rest of its life crawling around with a swollen body and shriveled wings. It was never able to fly.

 

The man acted with well-intentioned kindness. But he didn't understand the consequences. The restricting cocoon and the struggle required to get through the tiny opening, were nature's way of forcing fluid from the body of the butterfly once it achieved it's freedom from the cocoon. Sometimes struggles are exactly what we need in our life. If nature allowed us to go through life without any obstacles, it would cripple us. We would not be as strong as we could have been. And we could never fly. Have a great day, great life, and struggle a little. Then fly!

 

(ukjent)

Uti vår hage

Min kjære kusine May Elin elsker å stelle i hagen sin. Forleden dag skinte sola vakkert over Orre, og mens hun lå med baken i været og luket i bedet sitt, satt jeg i en deilig hagestol og betraktet det hele. Med mine mindre grønne fingre ville jeg ikke blande meg inn i sånt et praktfullt arbeid, og konsentrerte meg heller om å suge til meg sol og varme, som er sjelden kost på disse kanter for tiden.

Lille Sarah kom hjem fra barnehagen og var ulykkelig for at hun hadde mistet noen pinner hun hadde samlet den dagen. Som trøst lot mor henne få noen stemorsblomster fra den store krukka som står på terrassen. Jeg betraktet denne samlingen med vakre og fargerike blomster, og prøvde forsiktig å høre om de trengte litt ekstra pleie (vann, kanskje? eller var det for mye regn tidligere på dagen? gjødsel?), da de så ganske molefunkne ut, skal jeg være helt ærlig. May Elin plukket bare videre, og var ikke bekymret i det hele tatt. "Disse blomstene er ferdige," sa hun, og fjernet en etter en. Litt etter ba hun meg komme og se. Under de visne blomstene lå det massevis av nye små skudd, klare til å strekke seg etter sola så snart de gamle var borte.

Naturen er viselig innrettet. Det gamle dør, nytt liv kommer til. Noe må fjernes, slippes og endres for at sola skal nå fram og det nye livet skal komme ut. Jeg ville gjerne redde de visne blomstene. Pleie dem, gi dem noe de trengte for at de skulle få ny giv (selv om jeg selvsagt ikke ante hva det skulle være...). Her var det rette å bare la dem gå dukken. De fikk pynte litt på kjøkkenbordet og trøste en ulykkelig 4-åring før de var ferdige. Krukka skulle fylles med nye blomster. Og enda nye.

Kanskje noe å tenke på ellers i livet også...??!

Building a RAFT

TCK's (Third Culture Kids) er folk som har tilbrakt viktige år av sin oppvekst i et annet land enn foreldrenes hjemland. Sånne som meg. Som har flyttet en masse, kjenner tilhørighet mange steder, blomstrer når klimaet er varmt og flerkulturelt, og har ganske løse teltplugger.

Det er tid for forandring i denne TCK'ens liv. Fra juli blir Kristiansand min hjemby. Leiligheten i Stavanger er solgt, jobben er sagt opp og flytteplanene klare. Jeg har aldri bodd så lenge på ett sted før. Leilighet 159 i Gulaksveien 2 er første sted jeg noensinne har eid. Denne uken skrev jeg under salgskontrakten. Det var vemodig!

En klok mann som het David Pollock, har gitt følgende tips til TCK's i oppbrudd og endring: build a RAFT. Reconciliate with friends, Affirmation of good things, say Farewell properly and Think Future. Gode råd! Jeg har flyttet mye i mitt liv. Flytting er gøy og spennende. Nye ting venter, livet framover ligger åpent. Jeg lærte tidlig å ta effektivitetsdressen på i slike tider. Ned med bilder fra veggene, opp i esker med bøkene, skysse alt avsted og få det fort på plass igjen på nytt sted. Når tannbørsten står på badehylla, da har jeg flyttet inn.

Denne gangen har jeg bestemt meg for å ta det i et roligere tempo. Effektivitetsdressen er god å ha, men den tillater ikke alltid følelser å slippe til. Å bygge en RAFT tar dessuten tid.

Å sette ord på gode ting er i mitt tilfelle lett. Stavangertiden har brakt mye velsignelse til livet mitt, både i form av relasjoner, opplevelser og prosesser. Jeg vil virkelig savne den storslåtte vestlandske naturen, med fjell og strand nesten i gangavstand til hverandre, og til og med det vannrette regnet og den nesten evig tilstedeværende vinden!