Uti vår hage

Min kjære kusine May Elin elsker å stelle i hagen sin. Forleden dag skinte sola vakkert over Orre, og mens hun lå med baken i været og luket i bedet sitt, satt jeg i en deilig hagestol og betraktet det hele. Med mine mindre grønne fingre ville jeg ikke blande meg inn i sånt et praktfullt arbeid, og konsentrerte meg heller om å suge til meg sol og varme, som er sjelden kost på disse kanter for tiden.

Lille Sarah kom hjem fra barnehagen og var ulykkelig for at hun hadde mistet noen pinner hun hadde samlet den dagen. Som trøst lot mor henne få noen stemorsblomster fra den store krukka som står på terrassen. Jeg betraktet denne samlingen med vakre og fargerike blomster, og prøvde forsiktig å høre om de trengte litt ekstra pleie (vann, kanskje? eller var det for mye regn tidligere på dagen? gjødsel?), da de så ganske molefunkne ut, skal jeg være helt ærlig. May Elin plukket bare videre, og var ikke bekymret i det hele tatt. "Disse blomstene er ferdige," sa hun, og fjernet en etter en. Litt etter ba hun meg komme og se. Under de visne blomstene lå det massevis av nye små skudd, klare til å strekke seg etter sola så snart de gamle var borte.

Naturen er viselig innrettet. Det gamle dør, nytt liv kommer til. Noe må fjernes, slippes og endres for at sola skal nå fram og det nye livet skal komme ut. Jeg ville gjerne redde de visne blomstene. Pleie dem, gi dem noe de trengte for at de skulle få ny giv (selv om jeg selvsagt ikke ante hva det skulle være...). Her var det rette å bare la dem gå dukken. De fikk pynte litt på kjøkkenbordet og trøste en ulykkelig 4-åring før de var ferdige. Krukka skulle fylles med nye blomster. Og enda nye.

Kanskje noe å tenke på ellers i livet også...??!