Den gamle broen i Mostar

Det var en sterk og følelsesladet opplevelse å se den gamle broen i Mostar i Bosnia Hercegovina. Jeg husker nyhetsinnslaget fra 1993, da krigen raste på Balkan og broen ble sprengt i filler. Et angrep på et symbol, en ødeleggelse av verdensarven, kalte reporteren det. Nå fikk vi se den med egne øyne. Møysommelig gjenoppbygd, nøyaktig slik den så ut før krigen. Moderne hjelpemidler var lagt bort under arbeidet - det måtte gjøres akkurat som på 1600-tallet for at den skulle bli slik som den var.

Det er ikke lett å forstå konflikten som har bølget mellom folkegruppene i det tidligere storriket Jugoslavia. Jeg leste til øyet ble stort og vått uten å egentlig få hele oversikten. Men navn fra nyhetene de siste 20 årene ble plutselig mer levende og nære. Sarajevo, Slobodan Milosevic, Srebrenica. I Mostar var det veldig tydelig. Muslimer på ene siden av elva Neretva, kroater på den andre. I alle år hadde de krysset elva, men nå sto de imot hverandre, og delte byen brutalt ved å bombe broa sønder og sammen. Der er en egen gravplass i byen der alle gravsteinene har samme dødsår. 1993.

Det var sterkt å se broen gjenoppbygd. Et symbol for forsoning og fred. Ikke alle var enige i at den skulle rekonstrueres. Det ulmer fortsatt, mange sår er dype, mange har historier det er vanskelig å leve videre med uten hat. Likevel tror noen at det finnes håp. Heldigvis.

Kroatia - varmt og vakkert!

Det begynner å bli ganske mange ferier på min 10 på topp liste etter hvert (og muligens flere enn 10..). Denne hører definitivt til iblant dem. Bedre reisefølge skal man lete lenge etter, og flottere reisemål har jeg sjelden sett! Kroatia anbefales på det varmeste!

Louise og Anne Brit i Hvar.

Hvar by på øya Hvar.

Det diokletianske palass i Split

Bymuren i Dubrovnik

Dubrovnik

40 ár, 40 land!!

Hurra! Malet er nadd, jeg fylte 40 ar og besokte mitt 40'ende land forrige uke!!

Er pa jentetur i Kroatia med Louise og Anne Brit, og her er livet vidunderlig herlig. Det er nesten ikke mulig a ha det bedre. Sol fra skyfri himmel hver eneste dag - stralende for folk som har mye til felles med Lille Petter Edderkopp (som meg), asurblatt hav med fullstendig overkommelig badetemperatur, gamle byer med urkoselige smale gater og smug, deilig mat, livsfilosofering og boklesing fra morgen til kveld, og dessuten det jeg tror er verdens beste is - nei, da mangler jammen ingenting.

Vi begynte i Dubrovnik, sor i landet, for vi tok buss til Split. Det var da det store skjedde: Veien gikk igjennom et lite stykke Bosnia, som strekker seg helt ut til Adriaterhavet, og etter a ha passert en vaskeekte passkontroll, stoppet bussen pa en veikro, der vi kjopte is og var pa toalettet. Dermed var land nr 40 i boks! En fantastisk opplevelse! (Vi haper a se litt mer av Bosnia mot slutten av reisa, da vi planlegger en tur til Mostar. Kanskje blir det til og med en tur innom Montenegro, der et nytt kapittel i telleboka kan starte?!)

I dag er vi pa den vakre oya Hvar. Litt hoy partyfaktor for oss "voksne" jenter, med store luksusyatcher og glade ungdommer pa alle kanter, men likevel en opplevelse. I morgen gar oyhoppingen videre til Korcula, og siden nasjonalparken Mljet. Tilbake i Dubrovnik blir det altsa dagsturer til Bosnia og Montenegro.

Kroatia anbefales pa det aller varmeste! Man risikerer rett og slett a fole seg lykkelig her. :-)

Frankfurt

Siste helga i mai tok May Elin og jeg turen til Frankfurt. Noen måneder tidligere hadde vi vært inne på Avinors nettside på jakt etter en direkteflight fra Sola som ikke kostet flesk og som tok oss sørover et stykke. 700 kroner tur/retur var uimotståelig, selv om jeg ikke hadde de helt store forventninger til en by som jeg mest forbandt med en stor flyplass og buisnessliv.

Tur med May Elin blir en suksess uansett. Vi tilbrakte en dag i Frankfurt, med sight-seeing, kaféer og butikker, og dagen etter tok vi toget en halv time sørover, til Darmstadt. Der fant vi lett fram til Kanaan, Mariasøstrenes fantastiske eiendom. Nydelig å nyte sol, varme og fred i den vakre hagen!











Jeg trodde jeg hadde glemt all tysk, og var stolt som en hane da jeg klarte å kjøpe togbilletten vår på lokalspråket. Utover dagen ble imidlertid de små grå litt slitne, og da vi forlot Kanaan, fikk både den søte nonnen og May Elin store problemer med å holde seg alvorlig da jeg spurte "gehen wir dieser or derer weg" for å finne trikken tilbake? Gestikulering er heldigvis internasjonalt, og vi fant riktig retning.

Prat, latter, mat og kos er faste ingredienser med dette reisefølget. May Elin, når drar vi på tur neste gang?? Se forøvrig hennes fyldige dekning av turen på May Elin og de sin blogg!

Middagsklubb

En gang i måneden samles vi til hverdagsmiddag hjemme hos hverandre. Gjengen som startet for snart 4 år siden har endret seg litt med tiden, og akkurat nå er det Maj Hanne, Gaute, Rune, Ottar, Sofie og jeg som utgjør Middagsklubben. Denne gangen var det min tur til å lage noe som forhåpentligvis kunne friste og mette folket. Det var også en strålende anledning til å innvie serviset jeg har arvet etter mammas tante Gudrun. Med god hjelp fra kollegaer på en stille kveldsvakt på barsel ble menyen seendes slik ut:

Forrett: Spinatsuppe
Hovedrett: Chili/lime kylling med pasta

Dessert: Karis flytende sjokoladekake med is

Forretten falt nok aller mest i smak hos undertegnede. Den var akkurat like god som den var i barndommen i Ecuador, og vekket gamle smaksminner og nostalgi. De andre fikk mest assosiasjoner til Skipper'n. Hovedretten vil jeg finpusse litt hvis jeg skal lage den igjen - etter min mening var den litt tam og kunne med fordel vært spicet opp litt. Desserten er alltid en slager. Heldigvis droppet jeg idéen om å halvere oppskriften.

Fordi det var så godt, må oppskriften på spinatsuppa deles her:

(4 pers)

40 g smør

40 g mel

100 g spinat (jeg tok litt mer)

6 dl lys kraft eller buljong

3 dl matfløte

3 ss creme fraiche

Grønn pesto til pynt

......

Fres spinaten i smøret. Rør inn melet og fres litt til. Spe med kraft og la det trekke litt.

Miks med stavmikser eller hurtigmikser.

Tilsett fløte og creme fraiche.

La det trekke i 15 min.

Smak til med salt og pepper.

Namnam!

...og takk til Kari på barsel 7G!

Kors og slanger

I kirken forrige søndag ble en kjent historie lest. Moses og israelittene var i ørkenen. Folket var sure og leie og klaget, og Gud sendte giftslanger iblant dem. Folket ble fortvilet, og Moses ba til Gud. Han fikk beskjed om å henge en kobberslange på en stang, og alle som så opp på stanga, skulle leve selv om de fikk slangebitt (4.Mosebok 21, 4-9). En historie jeg har hørt mange ganger, og alltid med en henvisning til Jesu kors. Hver den som ser på korset, skal bli frelst. Sant og rett.

Allerede da Torunn prest leste fortellingen, slo det meg at det var rart at en slange skulle henge der. Slangen er jo i Bibelen gjerne et symbol på djevelen, fristelsen og synden. Hva var vitsen med å se på en slange av kobber, når virkelige slanger bet på alle kanter og spredte gift og død? Hvorfor hang det ikke noe vakkert der? En blomst, en mektig fugl, et symbol på frihet og glede? Torunn prest kalte det guddommelig pedagogikk. Jeg så plutselig for meg et speil.

Der og da ble denne historien om en Gud som ser. Smerten, døden og lidelsen der i ørkenen ble løftet opp på en stang, og det var ikke ved å fornekte og ta avstand fra slangene at en ble frelst, men ved å løfte blikket til Guds speilbilde av lidelsen, til kobberslangen. Jeg så for meg Jesu kors - med et speil. I min hverdag har jeg ikke så mange giftslanger rundt meg. Men fristelser, smerte og lidelse er der. Korset forteller om én som bar alt, som sonet alt, som kjente alt på sin egen kropp. Vi trenger ikke fornekte, bortforklare og streve med å holde unna det som er dødbringende. Men vi kan la det speiles i korsets speil. Korset forteller om Gud som ble menneske. Om livet som seiret. Om soning en gang for alle. Om håp. Og om at Gud ser.

What the world needs

Don’t ask what the world needs. Ask what makes you come alive, and go do it. Because what the world needs is people who have come alive.

Howard Thurman