Jeg ser deg

I filmen Avatar hilser man på hverandre på denne måten. Jeg ser deg. I see you.

I vår lille del av verden hilser vi gjerne med et kompliment. "Hei, så fin du var i dag!" Eller vi refererer til noe vi har opplevd tidligere: "Takk for sist!" Hvis det er noen vi ikke har møtt før, sier vi navnet vårt, og "hyggelig å treffe deg!" Forteller jeg noen noe om livet mitt, om hva jeg føler og opplever, er responsen ofte trøst og komplimenter. "Så modig du er. Du er så flink til å sette ord på det! Jeg er sikker på at det vil ordne seg...". Mange fraser, og mye som er sagt i aller beste mening og fra hjertet.

De siste dagene har ordene "Jeg ser deg" fått en ny betydning for meg. Så ribbet for verdivurdering, så nakent, så tydelig og ekte! Komplimenter preller ofte av på meg. Jeg hører du sier det, og smiler og takker, men tror det egentlig ikke. Trøsten er mager, han dukker ikke opp når du minst venter det, and everything is not going to be all right. Jeg fikk behov for å si det til en annen jeg møtte. Smerten var så stor at det var umulig å finne ord. "Jeg ser deg". Det kunne jeg si. Og stå støtt i det.

Så er det ofte slik at det jeg får lyst til å gjøre for andre, gjerne er noe jeg har behov for selv. Jeg fikk de samme ordene tilbake. Og kunne ta imot dem. De fine ordene som kom før og etter, forsvant i vinden. Men dette trodde jeg: Du ser meg.

Om kjærlighet

Er du redd for mennesker, så gi din kjærlighet til trærne og fuglene og jorden under dine føtter. Så sant du gir den videre, vokser den. Og i samme takt som kjærligheten vokser, minker frykten.

Margareta Melin i boken "Å være den jeg er"

En fabel om en sønn

En far hadde to sønner. Den ene var et prakteksemplar. Han var pliktoppfyllende og hjelpsom, positiv og lydig. En dag gikk han til sin far. "Jeg ønsker å reise", sa han. "Jeg vet ikke hvem jeg er, og jeg har ingen krefter igjen."

Så dro han til et land langt borte. Der begynte han å lete etter seg selv. Han var sliten og trett, og brukte først mye tid på å gråte og sove. Da kreftene begynte å vende tilbake, søkte han høyt og lavt og vidt og bredt. En sten lå langs veien der han gikk. På den sto det:

Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.

Han tok det som et godt tegn, og fortsatte å lete. Underveis måtte han legge fra seg mange "bør'er" og "må'er", og etter hvert pustet han friere, rettet seg mer opp og gikk med lettere skritt. Sansene våknet, og følelser ble sterkere. Han spiste det han fant av spiselig langs veien, og drakk klart vann fra bekker og elver han krysset.

Han hadde vært lenge på reise, da hjemlengselen en dag meldte seg. "Jeg vet ikke om jeg er velkommen lenger, men jeg prøver," tenkte han ved seg selv, og bega seg langsomt og nølende tilbake. Og mens han enda var langt borte, så faren ham, og løp imot ham og omfavnet ham. "Jeg er visst ikke klar for å komme helt hjem enda", sa sønnen. "Jeg har fortsatt et stykke vei igjen å gå - alene." "Det er ok", sa faren. "Du vet hvor jeg er, og jeg har en evighet med tid."

We shall not cease from exploration

And the end of all our exploring

Will be to arrive where we started

And know the place for the first time

(T.S. Eliot)

De fineste blomstene jeg vet

Nytt år!

En jeg møtte for noen dager siden, sukket over manglende planer for det nye året: "Nyttårsaften er dagen da du skal proklamere hvor mye spennende og nytt du skal gjøre utav året som straks begynner." Jeg oppdaget da at jeg tenker helt motsatt.

Å stå på terskelen til et nytt år, innebærer for meg et tilbakeblikk på året som gikk. Hva hendte? Hva opplevde jeg? Hva kan gi meg ny innsikt og kunnskap i det jeg har gjort og mennesker jeg har møtt? I sommer lærte jeg også et nytt ord: Tilbakeblikksbønn. Da kan jeg spørre: I hvilke situasjoner kan jeg, når jeg ser meg tilbake, finne at Gud var til stede og handlet? De siste dagene av året handler for meg om ettertanke og evaluering. Jeg gjør meg klar til å lukke (evt smelle igjen!!) døren til året som gikk, og ta imot et splitter nytt ett, med tusenvis av blanke ark og utallige muligheter.

I egenfilosofering etter samtalen med nevnte venn, har jeg funnet ut at det ideelle må være balanse. Ikke bare leve i fremtiden - med nye planer og utvikling som mål, men heller ikke bare se seg tilbake, slik jeg gjerne gjør. Balanse handler om å stå på terskelen til det nye året, se bakover, snu meg rundt, og ta inn muligheter og håp det nye året bringer med seg. Samtidig er utfordringen å stå støtt akkurat der. Med beina plantet på jorden der jeg er, akkurat da. Ikke lett... Noe å gjøre til et nyttårsforsett?!

Måtte det nye året bringe oss nærmere vårt eget og andres hjerter!

I denne søte juletid

Advent - og blandede følelser.
Dagene er mørke og kalde ute, og lune og trivelige inne.
Jeg kjenner på kvalme i vår overflod, fordi vi klarer å finne opp et ord som "smørkrise", og fordi det er så vanskelig å finne gaver å gi siden de fleste kjøper det de har lyst på - når de vil ha det.
Jeg kjenner på sorg sammen med dem som i år vil savne noen de mistet 22.juli, i sykdom og ulykker eller bare i avstand og knuter, fordi vi i julen tradisjonen tro skal samles og være glade i mange lange dager.
Jeg kjenner på håpløshet fordi klimamøtet i Durban ikke ga særlig løfterike resultater, fordi krigene i verden raser videre og fordi fattige mennesker i Øst Europa vil fryse seg gjennom denne vinteren også.
Samtidig blir jeg grepet - gang på gang.
Håper sniker seg inn.
Lyset glimter til.
Gud bryr seg.
Barnet i krybben forteller om Storhet som ble så liten som det går an å bli,
Hjelp som ble så hjelpeløs som overhodet mulig,
Rikdom og Makt som ble fattigst på jord.
Jeg forstår det ikke.
Og jeg ser ikke at verden ble et bedre sted etter julenatten for 2000ognoen år siden.
Vi sårer, sloss, strever og sulter fortsatt.
Men noe annet er mulig.
Kjærlighet ble tilbudt.
Jeg klarer ikke la være å prøve å ta imot.
Fred ble lovet.
Jeg klarer ikke la være å tro at den finnes.

Sensommerminner

Det er mørkere og kaldere i været, og på tide å ta fram deilige sommerminner! I slutten av august reiste jeg med mine 2 vakre kusiner, Hildegun Sarita og Ann-Helén, til La Napoule på den franske Riviera. En deilig uke i sommer og sol, der min eneste oppgave var å dilte etter mine mer lokalkjente reisefeller og bare si ifra når jeg måtte ha mat eller is. Vi satte oss på toget hver morgen og reiste til Cannes, Nice, Antibes og St.Paul de Vance, med mye fint å se og mye god mat. Til min store overraskelse møtte jeg min overmann i is-spising i Ann-Helén! Underveis lo vi en masse, mellom gode samtaler og iherdige forsøk på å snakke fransk. 2 timer på stranda i middagslurtiden var akkurat passe for meg, som ikke akkurat kalles en strandløve. Dette kan gjentas!!