Reiseinspirasjon

Allan Karlsson er hundre år og finner plutselig ut at han skal hoppe ut av vinduet på gamlehjemmet, der hans fødselsdag straks skal feires. Han har på seg "tissetøfler" og litt penger, og rusler avsted ut i dagen, der mange overraskelser venter. Harold Fry mottar et brev fra en gammel bekjent som har fått kreft, og bestemmer seg for å levere svarbrevet personlig i stedet for å legge det i nærmeste postkasse. Han er iført seilersko og har glemt mobilen hjemme, og skal gå fra sør til nord i England. Allan og Harold er romanfigurer fra henholdsvis "Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant" og "Harold Fry's utrolige pilegrimsferd".

To veldig forskjellige bøker, og samtidig litt like. Den første humoristisk og utrolig, der den følger herr Karlsson i 100 år, på reise over hele kloden og gjennom de store verdensbegivenhetene, og nå på flukt fra aldershjemmet. Den andre ettertenksom og vakker, der den følger Harold Fry på hans vandring, med sol og regn, fred og fortvilelse. Felles for dem er at de handler om å være underveis.

Allan Karlsson sier det stadig: "Det er som det er, og det blir som det blir". Det er hans motto, og slik blir han med på de mest fantastiske eventyr, uten forbehold. Harold Fry følger en indre overbevisning, som får ham til å legge ut på en lang vandring, med dårlige sko og uten en plan. Han tror at hans gamle venn Queenie vil bli frisk dersom han gjennomfører turen. De tar begge en dag om gangen, uten å vite hva som venter rundt neste sving. Allan Karlsson med en sorgløs ro. Harold Fry med en sterk tro.

Jeg ble inspirert!

Fred (1987)

Fred
sa du
Fred være med dere
Gud, hvor skal jeg finne freden?
Når det er mørkt
er det vanskelig å tro
at du er der
men takk
at du er der
likevel
Du ser
har oversikten
det tar bare tid
gi meg tid
til å finne deg igjen
Hold freden klar
Jeg kommer

Karaktertrekk

Gestaltterapistudiet er i ferd med å nærme seg slutten. Etter 4 år som deltidsstudent skal jeg begynne å lære hjernen min at det går an å ha fri med helt god samvittighet, og at nå som den skriftlige oppgaven er levert, trenger jeg ikke skynde meg hjem for å lese eller skrive. Praktisk eksamen gjenstår, og det øves iherdig på å jobbe med en klient og reflektere over og sette teori på arbeidet etterpå.

Vi hadde generalprøve på forrige skolesamling. En etter en var vi i ilden, og mye spennende ble gjort og sagt. En student fortalte før hun startet at hun var nervøs. Etter at hun var ferdig med arbeidet, satte hun i gang med å forsvare det hun hadde gjort, og besvarelsen fikk en strålende karakter. Lærer hadde bare en kommentar: "Jeg må gi deg et lite trekk fordi du trodde du skulle gjøre dette alene".

I gestaltterapi tenker vi at vi gjør ting sammen. Når noe skjer, oppstår det mellom oss, og alle som er med i situasjonen, bidrar til at den blir som den blir. Jeg har tidligere lært å plassere og ta eierskap for problemer. "Dette er mitt, og det er ditt". Som helsefagarbeider har jeg lært å være mest mulig nøytral og objektiv. Det har tatt tid å lære å tenke annerledes! Og for meg gir det mening.

Mettet avhengighet. Jeg hørte dette utttykket en gang. Mener å huske at det kommer fra Japan. I vår kultur handler mye om uavhengighet. Vi skal være økonomisk selvstendige, ha gode liv som går an å leve alene, ikke binde oss for mye til andre. Det finns styrke i å gjøre ting sammen. Vi er ikke alene i verden. Vi trenger ikke løse alt på egen hånd.

Trekk i karakteren fordi hun trodde hun skulle klare det helt alene... Klar overføringsverdi til Det Store Livet!

Hvor hadde vi det fra?

Men hvem sa at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld
stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Hvem sa at livet vårt
skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger
som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Der var piller for alt: nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare? At fjellovergangene
aldri snødde til? Og at nettopp vi
skulle slippe å stå fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi dét fra?

(Kolbein Falkeid)

Den store familiereisen

Vi fant ut at det må ha vært på slutten av 80-tallet det skjedde sist - at hele familien var på tur sammen. I mellomtiden har vi vært på mange kanter, skaffet oss ektefeller og satt barn til verden, og plutselig var vi ikke 6, men 16 personer å ta med når opphavet skulle feire sine 70-årsdager. En lur svigerinne foreslo Lalandia i Billund som reisemål, der små og store kunne kose seg i varme basseng i januarkulda, og en dyktig bror organiserte tur og bestilte 4 hytter på rekke og rad.

Og jammen ble det en gild tur, på tross av uanmeldt høy sjø etter frokostbuffeten på danskebåten avreisedagen. En koselig og varm hytte sto klar til hver familieenhet, og jeg kunne tusle ut i pysjen hver morgen og se etter våkne folk og frokostmuligheter, før vi pakket oss inn for en rask tur i januarkulda og vandret inn i en evig sen middelhavsettermiddag i Lalandia. Jeg er en pyse når det gjelder luftige turer i uforutsigbare vannsklier, og holdt meg stort sett til de små i det varme barnebassenget. Etter at alle hadde fått rosinhud og var mette på fuktig varme, fikk vi mat på restaurant før vi vaklet hjem til senga - i alle fall jeg. Det tar på å være supertante en hel dag. Selv om det dreier seg om 7 vidunderlige tantebarn, hver og en spesiell på sin måte.

Lørdag kveld var det duket for festmiddag. Vi inntok stolene våre på dagens utvalgte restaurant, riktignok uten den ene jubilanten, som ble hjemme pga sviktende allmenntilstand. Og for en festaften det ble! Underveis byttet stort sett alle plasser, et barn lå og sov under bordet, noen hadde en riktig dyp samtale, et barn måtte evakueres i full fart pga en bleiekrise (unevnelige ting helt opp til nakken), tenåringen prøvde å få inn noen ord om musikk, underholdningen i underetasjen nådde volummessige uante høyder, mat ble hentet i buffeten, et barn som løp frem og tilbake med sin eldre kusine, falt og slo seg så hun gråt utrøstelig i lange tider, en far satt og smilte lunt - tilsynelatende uberørt av alt som skjedde, og en mor prøvde uten hell å overtale sin sønn til å ikke lene seg ut av vinduet for å se på underholdningen, siden han da kunne falle ut og ned og slå seg ganske så ihel. Jeg var helt utslitt da det hele var over. Min søster syntes det hadde vært en usedvanlig trivelig kveld. Og aldeles ikke kaotisk. Hm. Mødre må ha noen overlevelsesgen som jeg ikke har fått del i.

Noen bilder fra turen hadde gjort seg. Men igjen: Det tar på å være supertante. Og det innebærer ikke bildetaking.

Nyttårstale

I romjulen var jeg på kino med nevø Thomas og så filmen Historien om Pi. En ung gutt overlever et forlis med en sebra, en hyene og en bengaltiger, og sammen reiser de over Stillehavet i en livbåt. En av de første dagene finner gutten nødproviant, bokser med drikkevann og en overlevelsesmanual. I boken står det gode tips til skibbrudne: Ha faste rutiner. Bruk hjernen - lag gjerne spørreleker og "hva ser du nå". Hold telling på dagene. Og fremfor alt: Gi under ingen omstendighet opp håpet! Gutten og tigeren Richard Parker får fast grunn under føttene igjen. Se filmen - den er en opplevelse!

I møte med et nytt år, er det dette ordet som følger meg:
HÅP.

Håp er et fint ord.
Det er åpent, det er forventningsfullt.
Det sier ikke noe om et forventet utfall.
Det gir mot til å leve uten å vite hva som kommer.
Det kan hviles i.
Det gir næring til drømmer.

Jeg leste for noen uker siden en status på Facebook.
En av de overlevende fra Utøya fortalte at han strever, og at han er sliten.
Han ønsker åpenhet om selvmord, og han vil ta imot hjelp.
Han fikk en mengde kommentarer og tilbakemeldinger.
Heiarop, oppmuntringer, varme tanker.

Å leve uten håp er vondt.
Jeg har erfart at det til tider har vært avgjørende å ha håpsbærere rundt meg.
Mennesker som håper for meg.
Som ikke har svaret, men som forventer - og har opplevd - at noe godt kan skje.
At ytre eller indre omstendigheter kan endre seg.
Helt til jeg tror det selv også.

Jo eldre jeg blir, jo mindre syns jeg at jeg vet.
Jeg tror mindre og mindre på at "everything is going to be all right" eller at jeg kan visualisere gode ting, og så kommer de.
Smerte er en naturlig del av livet.
Uten håp blir den uutholdelig.
Med håp kan den modne, skape sterkere farger, gi liv.

Til den som er sterk i håpet:
Vær håpsbærer for den som ikke er det!
Håp for den som ikke klarer det!

Til den som kjenner på håpløsheten:
La noen bære håpet for deg!
Til du finner det igjen!
For det finnes!

Livskallet

God speaks to each of us as he makes us,
then walks with us silently out of the night.

These are the words we dimly hear:

You, sent out beyond your recall,
go to the limits of your longing.
Embody me.

Flare up like a flame

and make big shadows I can move in.

Let everything happen to you: beauty and terror.
Just keep going. No feeling is final.
Don't let yourself lose me.

Nearby is the country they call life.
You will know it by its seriousness.

Give me your hand.

Reiner Maria Rilke