Sommer

Juli er min favorittmåned. Ikke bare fordi det er måneden jeg er født i, som dermed innebærer fest og feiring,  men mest fordi naturen er så aldeles mettet, det er som om alt bare står og dirrer av farger og styrke og liv. Det fineste jeg vet, er en sommereng med lange strå og blomster i alle farger og fasonger som danser i vinden og solskinnet. Som i den gamle Timoteireklamen fra min barndom...

Like utenfor leiligheten min har jeg en minisommereng, en skråning som huseieren egentlig gjerne skulle fått til å se ut som en skikkelig hageflekk, men som har fått stå i fred enn så lenge. Hver dag må jeg ta en titt og se om det er kommet nye blomster. Villrosebusken med gule roser, de lilla gressløkblomstene og den lange, vakre revebjella gjør meg litt lykkelig hver gang jeg ser dem. Enten det regner eller himmelen er blå. (Tenk at jeg bodde i blokk i 8 år før jeg flyttet hit...!!)

Tiden leker med alle sår

Overskriften er lånt av en venn av en venn. Og det er mye sant i den. Jeg tror ikke alle sår leges over tid, jeg tror vi noen ganger bare bestemmer oss for å pakke dem så godt inn at de ikke syns lenger, og så tenker vi at de er borte.

Jeg er sikker på at noe av det viktigste vi mennesker kan gjøre for hverandre, er å lete etter legedom for egne sår. Når de er pakket vekk og "tenke-positiv"-borte, tyter de gjerne ut i andre former, uten at vi legger merke til det. For noen er veien til avslutning av "unfinished buisness" lang og kronglete, andre trenger bare gå noen små skritt. Uansett er jeg sikker på at verden blir et bedre sted når vi blir helere mennesker. Og hvilken spennende reise det er!

Pilegrimsvandring

Det ble dessverre ikke lange biten vi fikk gått på El Camino a Santiago de Compostela i forrige uke, Anne Brit og jeg, da et kne gikk i streik allerede første dagen. Men for en fantastisk dag det var! Vi startet i St.Jean Pied du Port i Frankrike, 200 moh, krysset grensen til Spania på 1400 moh og gikk ned igjen til Roncesvalles 900 moh, der vi fikk mat og husly på pilegrimsherberget. Hvilken opplevelse å gå i timesvis, i sol og pøsregn og fønvind og tett tåke , i strevsomme oppoverbakker og slake svinger, å møte andre som var ute på veien i samme ærend, slå av en prat og ønske hverandre "Buen Camino". Måltidet om kvelden ga rom for dype samtaler på ulike språk, og jeg tok med meg denne setningen videre, sammen med mange interessante tanker:

"Pain is unevitable. Suffering is obtional."

 (Haruki Murakami i boken om løping)

Jeg gleder meg til neste etappe!!

En uke i lys

Forrige uke fikk jeg legge land nr 43 på lista mi, da jeg slo følge med Birgit og Elin til Tyrkia. Det hette seg at vi skulle på kollokvietur, da vi alle hadde levert skriftlig eksamen på Gestaltstudiet og trenger å forberede oss på muntlig i begynnelsen av juni. Og joda, jeg hadde faglitteratur i kofferten, og tok den til og med fram og leste i solskinn. Men det gikk forbausende fort å banke eksamensopplegget, og så ble det tid til mye nytelse og glede.

Morgenstemning i Birgits hus i Alanya var å velte seg ut på terrassen i sola, våkne sakte og bli litt sulten, og så hente vidunderlig sussme (jeg trodde den het kiss me) yoghurt med nøtter og frukt, samt en kopp te. Når kroppen var tilfreds og huden god og varm, ventet frokost nr 2, laget av mesterkokk og vertinne Birgit (hun lagde mye god mat, gitt!!). Så fyltes dagen med diverse aktiviteter, som hamam (tyrkisk bad), marked, billig frisør, lunch på stranda (etterfulgt av troperegn, så det ble dessverre ikke et etterlengtet bad i Middelhavet...), vandretur i byen og lange, gode samtaler i allslags omgivelser og over mye slags mat og drikke. Kroppen fikk både hvile og bevegelse, sanseintrykkene tok inn gode smaker og eksotiske lyder, og sjelen fylte en slunken tank med lys. Muezzinropene fra moskeene, som lå tett som bedehusene på Vestlandet, ga rytme til dagen, selv om de pga en uoverensstemmelse i flokken startet i forskjellig toneleie og til litt ulik tid, og dermed presenterte en fantastisk kakafoni av stemmer, sammen med hanene som galte og hundene som gjødde. Uken ga minner for livet, og inntrykkene sitter fortsatt i kroppen, etter en heller kald og ufsen velkomst i gamlelandet. Takk for turen, vakre jenter!

Hold ut - hold opp!

I min verden er det en stor verdi i å holde ut. Uansett hvor tøffe forholdene er, hvor vanskelig relasjonen er, hvor sliten en er, hvor mange hindringer som ligger i veien, er det et mål å holde ut og forhåpentligvis finne noe bedre på den andre siden av kampen. Jeg vet ikke hvor jeg har fått det fra. Sikkert en kombinasjon av oppdragelse, omgivelser og eget hode.

Jeg leste nylig en beskrivelse av "helten" og "krigeren". Helten går inn i alle kamper. Han er en stayer, han gir seg ikke. Men helten dør. For han får først heltestatus etter at han er død. En kriger er en som velger sine kamper. Trekker seg der han må for å redde seg selv. Og går på når det trengs, når han tror på saken, når han kjenner at noe er verdt å kjempe for.

"Det er aldri for sent å gi opp" er tittelen på min favorittbok, Tristesser i utvalg. Lurer på om det er på tide å lære seg kunsten å gi opp.

Tillegg, 8.mai 2012:
Nå har jeg grublet både vel og lenge på dette. Og kommet til konklusjonen at det å holde ut faktisk er en viktig verdi for meg. I samtale med en god venn forleden fant vi et bedre alternativ:
Gi slipp!
Det låter mer åpent enn å gi opp, det gir mulighet både for avslutning og fortsettelse. Det skal jeg heller øve meg på!

Jeg ser deg

I filmen Avatar hilser man på hverandre på denne måten. Jeg ser deg. I see you.

I vår lille del av verden hilser vi gjerne med et kompliment. "Hei, så fin du var i dag!" Eller vi refererer til noe vi har opplevd tidligere: "Takk for sist!" Hvis det er noen vi ikke har møtt før, sier vi navnet vårt, og "hyggelig å treffe deg!" Forteller jeg noen noe om livet mitt, om hva jeg føler og opplever, er responsen ofte trøst og komplimenter. "Så modig du er. Du er så flink til å sette ord på det! Jeg er sikker på at det vil ordne seg...". Mange fraser, og mye som er sagt i aller beste mening og fra hjertet.

De siste dagene har ordene "Jeg ser deg" fått en ny betydning for meg. Så ribbet for verdivurdering, så nakent, så tydelig og ekte! Komplimenter preller ofte av på meg. Jeg hører du sier det, og smiler og takker, men tror det egentlig ikke. Trøsten er mager, han dukker ikke opp når du minst venter det, and everything is not going to be all right. Jeg fikk behov for å si det til en annen jeg møtte. Smerten var så stor at det var umulig å finne ord. "Jeg ser deg". Det kunne jeg si. Og stå støtt i det.

Så er det ofte slik at det jeg får lyst til å gjøre for andre, gjerne er noe jeg har behov for selv. Jeg fikk de samme ordene tilbake. Og kunne ta imot dem. De fine ordene som kom før og etter, forsvant i vinden. Men dette trodde jeg: Du ser meg.

Om kjærlighet

Er du redd for mennesker, så gi din kjærlighet til trærne og fuglene og jorden under dine føtter. Så sant du gir den videre, vokser den. Og i samme takt som kjærligheten vokser, minker frykten.

Margareta Melin i boken "Å være den jeg er"