I min verden er det en stor verdi i å holde ut. Uansett hvor tøffe forholdene er, hvor vanskelig relasjonen er, hvor sliten en er, hvor mange hindringer som ligger i veien, er det et mål å holde ut og forhåpentligvis finne noe bedre på den andre siden av kampen. Jeg vet ikke hvor jeg har fått det fra. Sikkert en kombinasjon av oppdragelse, omgivelser og eget hode.
Jeg leste nylig en beskrivelse av "helten" og "krigeren". Helten går inn i alle kamper. Han er en stayer, han gir seg ikke. Men helten dør. For han får først heltestatus etter at han er død. En kriger er en som velger sine kamper. Trekker seg der han må for å redde seg selv. Og går på når det trengs, når han tror på saken, når han kjenner at noe er verdt å kjempe for.
"Det er aldri for sent å gi opp" er tittelen på min favorittbok, Tristesser i utvalg. Lurer på om det er på tide å lære seg kunsten å gi opp.
Tillegg, 8.mai 2012:
Nå har jeg grublet både vel og lenge på dette. Og kommet til konklusjonen at det å holde ut faktisk er en viktig verdi for meg. I samtale med en god venn forleden fant vi et bedre alternativ:
Gi slipp!
Det låter mer åpent enn å gi opp, det gir mulighet både for avslutning og fortsettelse. Det skal jeg heller øve meg på!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar