All You Need is Love

Dette har jeg bestemt meg for å gjøre i 2015: Jeg vil jakte på kjærligheten.
I alle varianter og fasonger.
I små og store ting.
I mennesker, dyr, natur og ting.
Favne det vakre, ta vare på gode øyeblikk, samle på uttrykk for kjærlighet.

Det har slått meg at likesom mørket ikke kan fjernes eller tenkes bort, men forsvinner når lyset kommer inn, må det ha effekt på konflikter, bitterhet og vanskelige relasjoner å utvide kjærlighetsrommet. Ikke bare jobbe for å fjerne det vanskelige, noe som iblant virker komplett umulig.

Det er da i alle fall verdt et forsøk?!

Høst - å gi slipp

Forleden kom jeg over et sitat av Paolo Coelho: 

“There is no better time than the autumn to begin forgetting the things that trouble us, allowing them to fall away like dried leaves. There is no better time to dance again, to make the most of every crumb of sunlight and warm body and soul with its rays before it falls asleep and becomes only a dim light bulb in the skies." 

 

Jeg er ikke spesielt glad i høsten. I natt stilte vi klokka, og plutselig forsvant dagslyset en time tidligere. De fargerike bladene på trærne blåser ned, det er vått og rått i luft og jord, og temperaturen kryper stadig nedover. Jeg tror jeg hadde egnet meg godt som bjørn, og gått i hi på denne tiden. Så skulle jeg kommet ut igjen om noen måneder, klar for sol, glede og nytt liv.

 

Naturen endrer seg stadig, i en fast runddans. Høsten er tiden da den gir slipp, da alt får falle ned, bli tomt, blomstre av. Jeg har ikke tenkt på at det å observere naturen nettopp om høsten, kan inspirere meg til å gi slipp, legge noe fra meg. Ikke frykte tomheten og nakenheten, men vite at det er en naturlig del av livssyklusen. Plutselig er det spennende å spørre de bare trærne hva de tenker, der de står, ribbet og bladløse. Savner de det som var? Frykter de stillheten, er de redde for stormen?

 

 Coelho sier også noe om å danse i lyset, fange solstrålene, gjøre maksimalt utav det før alt faller i søvn. Jeg er inspirert.

Pilgrimsliv på El Camino

Forrige uke var jeg igjen så heldig å få bruke noen dager på den gamle, vakre veien til Santiago de Compostela, via den såkalte franske ruta. I 2012 prøvde jeg på det samme, med Anne Brit som reisefølge, men måtte gi meg etter den første etappen, som gikk fra St. Jean Pied de Port i Frankrike, over fjellet og til Roncesvalles i Spania, pga streikende knær.

 

 

 
Denne gangen var reisefølget kollega Kristin, og vi startet med friskt mot i Roncesvalles en nydelig, fuktig søndag morgen i slutten av mai. Veien gikk gjennom skog og over berg, langs asfaltert veg og på gamle broer. Vi møtte mennesker fra New Zealand, Canada, Sverige, Brasil og Sør Afrika, og alle hadde en historie å fortelle om hvorfor de gikk pilegrimsleden. Hvilken vidunderlig vandring! Høydepunkt var pilegrimsmiddag om kvelden, et billig 4-5 retters måltid, med prat og latter rundt bordet, og der den gode samtalen lå rett under overflaten flere ganger.

Dessverre var ikke knærne mine begeistret for nedoverbakker denne gangen heller, og 6 km ut i andre etappe, mellom Zubiri og Pamplona, måtte vi ringe etter taxi og starte behandling med de 3 v'er: (H)vile, Voltaren og vin. Fint å reise med helsepersonell! Og siden Kristins knær klarte seg utmerket etter en hviledag, fortsatte hun til fots, mens jeg tok buss på etappene mellom Pamplona, Puente la Reina, Estella, Los Arcos og Logroño, og fant senger til oss på Albergues underveis. Mitt reisefølge ble musikk, bok, Enneagramord for dagen og noen dager andre småskadede pilgrimer. Det ble en fin reise, på tross av at apostlenes hester tok kvelden så raskt og det av og til var litt vanskelig å ikke kjenne på skuffelsen over å ikke kunne gå. Heldigvis har fysioterapeuten her hjemme sagt at jeg nok kan gå igjen. Jeg må bare lære meg å gå litt lurere!

Å ligge på sovesal er en opplevelse i seg selv. Den ene natta sov vi sammen med 4-5 eldre franske menn, som la seg pent i stripete pysjamas kl 21.30, og satte i gang en symfoni av snorking i ulik styrke, toneleie og takt. Da jeg midt på natten tok en tur på toalettet, oppdaget jeg at de hadde lukket alle vinduer før de la seg, og jeg måtte skjære meg gjennom luften for å komme tilbake til sengen min. Jeg brukte ca en halv time på å overbevise meg selv om at det var nok luft til alle 15 helt til morgenen, så jeg kunne trygt legge meg og sove igjen...

 

Jeg gleder meg til neste tur! Hvem blir med da? 

Sinnsrobønnen

Gud- gi meg slik sinnsro
at jeg kan akseptere de ting jeg ikke kan forandre.
Mot til å forandre de ting jeg kan,
og forstand til å se forskjellen.

Leve en dag om gangen,
nyte et øyeblikk om gangen.
Akseptere vanskeligheter som en sti til fred.

Ta, som Jesus gjorde, denne syndige verden som den er,
ikke som jeg ønsker den skal være.
Stole på at du Gud vil gjøre alle ting rett
hvis jeg overgir meg til din vilje,
slik at jeg kan bli rimelig lykkelig i dette livet
og fullkomment lykkelig med deg
i evigheten.

Nomade med identitetskrise

I fjor sommer hadde jeg en forunderlig opplevelse. Jeg, som alltid har markedsført meg selv som en som ELSKER å reise, kjente plutselig at det ikke fristet å pakke kofferten, at det kostet å pakke den opp igjen og sette tannbørsten pent på plass på badet i en fremmed leilighet, og at det tok en dag før jeg gjenkjente pulsen i byen jeg var kommet til og lot meg rive med av festen, varmen og inntrykkene.

Jeg kjøpte meg hus i september. Å ha ca 38 hjem på CV'en er ikke alle forunt. Ikke å ha bodd i 3 ulike land over tid heller. Jeg trodde jeg alltid skulle være nomade. Men nå vet jeg sannelig ikke lenger!

Det har bestandig vært nødvendig å ha minst en flybillett i boks til enhver tid for å tilfredsstille reisebasillene. Nå har jeg mobilisert litt ekstra energi og endelig blitt entusiastisk med tanke på å reise til Pamplona i slutten av mai og gå et stykke til på pilegrimsveien til Santiago sammen med kollega Kristin. Samt å nyte godt kusineselskap i Marrakech i september.

Neida. Jeg skal ikke slutte å reise. Men jeg kjenner meg hjemme et sted! Og det er fint!

Nyttårstale 2014

Det siste året har jeg lest en masse bøker. Noen av dem har gjort stort inntrykk. "Haren med øyne av rav" (Edmund De Waal) er en av dem. Forfatteren arver noen små japanske figurer av sin onkel, og de blir utgangspunktet for en spennende reise gjennom 1900-tallets Europa og hans egen families historie. Jødenes kår beskrives, med fremgang og forfølgelse, rikdom og tap. I sommer leste jeg "Morgen i Jenin" av Susan Abulhawa. Jødene som overlevde Holocaust fikk sitt eget land, og palestinere ble fordrevet fra sine hus og eiendommer for å gi plass til dem. En sterk bok, og det slo meg at det var mange dypt skadede mennesker som la grunnlaget for den nye staten Israel. Hevn er et tema i historien. Det er også et tema i Ildefonso Falcones "Fatimas hånd", en murstein av en bok som jeg fortsatt jobber meg igjennom. I 1500-tallets Spania kjemper morisker og kristne om land og makt. Alle har noe å hevne, alle har blitt utsatt for overmakt, grusomheter og røveri. Hevnen ser i mitt hode ut som en bølge. Snart er det den enes tur til å få rettferdighet og oppreisning, snart er det motstanderens. Slik har vi mennesker holdt på bestandig, helt fra tidenes morgen. Det tar aldri slutt.

En stor mann døde like før årets slutt. Nelson Mandela valgte en annen vei enn hevnens. Han kom ut av fengselet, der han hadde tilbrakt mange viktige år av sitt liv, og valgte å tilgi dem som hadde fanget ham. Han tiet ikke om lidelsen, og samtidig valgte han å ikke slå tilbake. Han er et stort forbilde for meg.

Jeg vil ta med ordet FORSONING inn i det nye året.Verdenshistorien og lille meg - vi henger sammen. Jeg kan velge anklage og hevn. Eller jeg kan velger tilgivelse, oppreisning og nye muligheter. Forsoning er ikke enkelt. Det kan ta mange år å gi slipp på urett og sår. Jeg tror på forsoning som en holdning og et mål. Mandela gjorde inntrykk på en hel verden. La oss aldri glemme hans gode eksempel. La oss følge i hans fotspor.

Å gåtefulle hus

Å, gåtefulle hus,
som finnes der hvor intet annet er.
Å, disse rom av lys,
som alltid står og venter på oss der.
Å, denne dør som lukkes opp
når vi skal miste kropp og navn
og falle mot de store dyp
som kanskje er en favn.

Uendelige Du,
som er i alt som er og ikke er.
Berør oss med din pust
og fyll vårt fravær, hemmelig, men nær.
Vis oss Ditt hus med mange rom
og hold oss, trøst oss, led oss frem
så vandringen mot døden blir
en vei som tar oss hjem.

Å, ansiktsløse Gud,
vi søkte deg i angst og sorg og nød.
Å, denne dype fred
hos Ham som tok oss inn og gav oss brød.
Å, Fader vår, vær Du vårt hus!
Å, Hjerte med ditt lys, din sang,
hold Du oss fast til alle rom
er fylt av samme klang!

Eyvind Skeie, advent 2013