Høst - å gi slipp

Forleden kom jeg over et sitat av Paolo Coelho: 

“There is no better time than the autumn to begin forgetting the things that trouble us, allowing them to fall away like dried leaves. There is no better time to dance again, to make the most of every crumb of sunlight and warm body and soul with its rays before it falls asleep and becomes only a dim light bulb in the skies." 

 

Jeg er ikke spesielt glad i høsten. I natt stilte vi klokka, og plutselig forsvant dagslyset en time tidligere. De fargerike bladene på trærne blåser ned, det er vått og rått i luft og jord, og temperaturen kryper stadig nedover. Jeg tror jeg hadde egnet meg godt som bjørn, og gått i hi på denne tiden. Så skulle jeg kommet ut igjen om noen måneder, klar for sol, glede og nytt liv.

 

Naturen endrer seg stadig, i en fast runddans. Høsten er tiden da den gir slipp, da alt får falle ned, bli tomt, blomstre av. Jeg har ikke tenkt på at det å observere naturen nettopp om høsten, kan inspirere meg til å gi slipp, legge noe fra meg. Ikke frykte tomheten og nakenheten, men vite at det er en naturlig del av livssyklusen. Plutselig er det spennende å spørre de bare trærne hva de tenker, der de står, ribbet og bladløse. Savner de det som var? Frykter de stillheten, er de redde for stormen?

 

 Coelho sier også noe om å danse i lyset, fange solstrålene, gjøre maksimalt utav det før alt faller i søvn. Jeg er inspirert.