Fred
sa du
Fred være med dere
Gud, hvor skal jeg finne freden?
Når det er mørkt
er det vanskelig å tro
at du er der
men takk
at du er der
likevel
Du ser
har oversikten
det tar bare tid
gi meg tid
til å finne deg igjen
Hold freden klar
Jeg kommer
onsdag 10. april 2013
tirsdag 9. april 2013
Karaktertrekk
Gestaltterapistudiet er i ferd med å nærme seg slutten. Etter 4 år som deltidsstudent skal jeg begynne å lære hjernen min at det går an å ha fri med helt god samvittighet, og at nå som den skriftlige oppgaven er levert, trenger jeg ikke skynde meg hjem for å lese eller skrive. Praktisk eksamen gjenstår, og det øves iherdig på å jobbe med en klient og reflektere over og sette teori på arbeidet etterpå.
Vi hadde generalprøve på forrige skolesamling. En etter en var vi i ilden, og mye spennende ble gjort og sagt. En student fortalte før hun startet at hun var nervøs. Etter at hun var ferdig med arbeidet, satte hun i gang med å forsvare det hun hadde gjort, og besvarelsen fikk en strålende karakter. Lærer hadde bare en kommentar: "Jeg må gi deg et lite trekk fordi du trodde du skulle gjøre dette alene".
I gestaltterapi tenker vi at vi gjør ting sammen. Når noe skjer, oppstår det mellom oss, og alle som er med i situasjonen, bidrar til at den blir som den blir. Jeg har tidligere lært å plassere og ta eierskap for problemer. "Dette er mitt, og det er ditt". Som helsefagarbeider har jeg lært å være mest mulig nøytral og objektiv. Det har tatt tid å lære å tenke annerledes! Og for meg gir det mening.
Mettet avhengighet. Jeg hørte dette utttykket en gang. Mener å huske at det kommer fra Japan. I vår kultur handler mye om uavhengighet. Vi skal være økonomisk selvstendige, ha gode liv som går an å leve alene, ikke binde oss for mye til andre. Det finns styrke i å gjøre ting sammen. Vi er ikke alene i verden. Vi trenger ikke løse alt på egen hånd.
Trekk i karakteren fordi hun trodde hun skulle klare det helt alene... Klar overføringsverdi til Det Store Livet!
Vi hadde generalprøve på forrige skolesamling. En etter en var vi i ilden, og mye spennende ble gjort og sagt. En student fortalte før hun startet at hun var nervøs. Etter at hun var ferdig med arbeidet, satte hun i gang med å forsvare det hun hadde gjort, og besvarelsen fikk en strålende karakter. Lærer hadde bare en kommentar: "Jeg må gi deg et lite trekk fordi du trodde du skulle gjøre dette alene".
I gestaltterapi tenker vi at vi gjør ting sammen. Når noe skjer, oppstår det mellom oss, og alle som er med i situasjonen, bidrar til at den blir som den blir. Jeg har tidligere lært å plassere og ta eierskap for problemer. "Dette er mitt, og det er ditt". Som helsefagarbeider har jeg lært å være mest mulig nøytral og objektiv. Det har tatt tid å lære å tenke annerledes! Og for meg gir det mening.
Mettet avhengighet. Jeg hørte dette utttykket en gang. Mener å huske at det kommer fra Japan. I vår kultur handler mye om uavhengighet. Vi skal være økonomisk selvstendige, ha gode liv som går an å leve alene, ikke binde oss for mye til andre. Det finns styrke i å gjøre ting sammen. Vi er ikke alene i verden. Vi trenger ikke løse alt på egen hånd.
Trekk i karakteren fordi hun trodde hun skulle klare det helt alene... Klar overføringsverdi til Det Store Livet!
mandag 4. februar 2013
lørdag 26. januar 2013
Den store familiereisen
Vi fant ut at det må ha vært på slutten av 80-tallet det skjedde sist - at hele familien var på tur sammen. I mellomtiden har vi vært på mange kanter, skaffet oss ektefeller og satt barn til verden, og plutselig var vi ikke 6, men 16 personer å ta med når opphavet skulle feire sine 70-årsdager. En lur svigerinne foreslo Lalandia i Billund som reisemål, der små og store kunne kose seg i varme basseng i januarkulda, og en dyktig bror organiserte tur og bestilte 4 hytter på rekke og rad.
Og jammen ble det en gild tur, på tross av uanmeldt høy sjø etter frokostbuffeten på danskebåten avreisedagen. En koselig og varm hytte sto klar til hver familieenhet, og jeg kunne tusle ut i pysjen hver morgen og se etter våkne folk og frokostmuligheter, før vi pakket oss inn for en rask tur i januarkulda og vandret inn i en evig sen middelhavsettermiddag i Lalandia. Jeg er en pyse når det gjelder luftige turer i uforutsigbare vannsklier, og holdt meg stort sett til de små i det varme barnebassenget. Etter at alle hadde fått rosinhud og var mette på fuktig varme, fikk vi mat på restaurant før vi vaklet hjem til senga - i alle fall jeg. Det tar på å være supertante en hel dag. Selv om det dreier seg om 7 vidunderlige tantebarn, hver og en spesiell på sin måte.
Lørdag kveld var det duket for festmiddag. Vi inntok stolene våre på dagens utvalgte restaurant, riktignok uten den ene jubilanten, som ble hjemme pga sviktende allmenntilstand. Og for en festaften det ble! Underveis byttet stort sett alle plasser, et barn lå og sov under bordet, noen hadde en riktig dyp samtale, et barn måtte evakueres i full fart pga en bleiekrise (unevnelige ting helt opp til nakken), tenåringen prøvde å få inn noen ord om musikk, underholdningen i underetasjen nådde volummessige uante høyder, mat ble hentet i buffeten, et barn som løp frem og tilbake med sin eldre kusine, falt og slo seg så hun gråt utrøstelig i lange tider, en far satt og smilte lunt - tilsynelatende uberørt av alt som skjedde, og en mor prøvde uten hell å overtale sin sønn til å ikke lene seg ut av vinduet for å se på underholdningen, siden han da kunne falle ut og ned og slå seg ganske så ihel. Jeg var helt utslitt da det hele var over. Min søster syntes det hadde vært en usedvanlig trivelig kveld. Og aldeles ikke kaotisk. Hm. Mødre må ha noen overlevelsesgen som jeg ikke har fått del i.
Noen bilder fra turen hadde gjort seg. Men igjen: Det tar på å være supertante. Og det innebærer ikke bildetaking.
Og jammen ble det en gild tur, på tross av uanmeldt høy sjø etter frokostbuffeten på danskebåten avreisedagen. En koselig og varm hytte sto klar til hver familieenhet, og jeg kunne tusle ut i pysjen hver morgen og se etter våkne folk og frokostmuligheter, før vi pakket oss inn for en rask tur i januarkulda og vandret inn i en evig sen middelhavsettermiddag i Lalandia. Jeg er en pyse når det gjelder luftige turer i uforutsigbare vannsklier, og holdt meg stort sett til de små i det varme barnebassenget. Etter at alle hadde fått rosinhud og var mette på fuktig varme, fikk vi mat på restaurant før vi vaklet hjem til senga - i alle fall jeg. Det tar på å være supertante en hel dag. Selv om det dreier seg om 7 vidunderlige tantebarn, hver og en spesiell på sin måte.
Lørdag kveld var det duket for festmiddag. Vi inntok stolene våre på dagens utvalgte restaurant, riktignok uten den ene jubilanten, som ble hjemme pga sviktende allmenntilstand. Og for en festaften det ble! Underveis byttet stort sett alle plasser, et barn lå og sov under bordet, noen hadde en riktig dyp samtale, et barn måtte evakueres i full fart pga en bleiekrise (unevnelige ting helt opp til nakken), tenåringen prøvde å få inn noen ord om musikk, underholdningen i underetasjen nådde volummessige uante høyder, mat ble hentet i buffeten, et barn som løp frem og tilbake med sin eldre kusine, falt og slo seg så hun gråt utrøstelig i lange tider, en far satt og smilte lunt - tilsynelatende uberørt av alt som skjedde, og en mor prøvde uten hell å overtale sin sønn til å ikke lene seg ut av vinduet for å se på underholdningen, siden han da kunne falle ut og ned og slå seg ganske så ihel. Jeg var helt utslitt da det hele var over. Min søster syntes det hadde vært en usedvanlig trivelig kveld. Og aldeles ikke kaotisk. Hm. Mødre må ha noen overlevelsesgen som jeg ikke har fått del i.
Noen bilder fra turen hadde gjort seg. Men igjen: Det tar på å være supertante. Og det innebærer ikke bildetaking.
onsdag 2. januar 2013
Nyttårstale
I romjulen var jeg på kino med nevø Thomas og så filmen Historien om Pi. En ung gutt overlever et forlis med en sebra, en hyene og en bengaltiger, og sammen reiser de over Stillehavet i en livbåt. En av de første dagene finner gutten nødproviant, bokser med drikkevann og en overlevelsesmanual. I boken står det gode tips til skibbrudne: Ha faste rutiner. Bruk hjernen - lag gjerne spørreleker og "hva ser du nå". Hold telling på dagene. Og fremfor alt: Gi under ingen omstendighet opp håpet! Gutten og tigeren Richard Parker får fast grunn under føttene igjen. Se filmen - den er en opplevelse!
I møte med et nytt år, er det dette ordet som følger meg:
HÅP.
Håp er et fint ord.
Det er åpent, det er forventningsfullt.
Det sier ikke noe om et forventet utfall.
Det gir mot til å leve uten å vite hva som kommer.
Det kan hviles i.
Det gir næring til drømmer.
Jeg leste for noen uker siden en status på Facebook.
En av de overlevende fra Utøya fortalte at han strever, og at han er sliten.
Han ønsker åpenhet om selvmord, og han vil ta imot hjelp.
Han fikk en mengde kommentarer og tilbakemeldinger.
Heiarop, oppmuntringer, varme tanker.
Å leve uten håp er vondt.
Jeg har erfart at det til tider har vært avgjørende å ha håpsbærere rundt meg.
Mennesker som håper for meg.
Som ikke har svaret, men som forventer - og har opplevd - at noe godt kan skje.
At ytre eller indre omstendigheter kan endre seg.
Helt til jeg tror det selv også.
Jo eldre jeg blir, jo mindre syns jeg at jeg vet.
Jeg tror mindre og mindre på at "everything is going to be all right" eller at jeg kan visualisere gode ting, og så kommer de.
Smerte er en naturlig del av livet.
Uten håp blir den uutholdelig.
Med håp kan den modne, skape sterkere farger, gi liv.
Til den som er sterk i håpet:
Vær håpsbærer for den som ikke er det!
Håp for den som ikke klarer det!
Til den som kjenner på håpløsheten:
La noen bære håpet for deg!
Til du finner det igjen!
For det finnes!
I møte med et nytt år, er det dette ordet som følger meg:
HÅP.
Håp er et fint ord.
Det er åpent, det er forventningsfullt.
Det sier ikke noe om et forventet utfall.
Det gir mot til å leve uten å vite hva som kommer.
Det kan hviles i.
Det gir næring til drømmer.
Jeg leste for noen uker siden en status på Facebook.
En av de overlevende fra Utøya fortalte at han strever, og at han er sliten.
Han ønsker åpenhet om selvmord, og han vil ta imot hjelp.
Han fikk en mengde kommentarer og tilbakemeldinger.
Heiarop, oppmuntringer, varme tanker.
Å leve uten håp er vondt.
Jeg har erfart at det til tider har vært avgjørende å ha håpsbærere rundt meg.
Mennesker som håper for meg.
Som ikke har svaret, men som forventer - og har opplevd - at noe godt kan skje.
At ytre eller indre omstendigheter kan endre seg.
Helt til jeg tror det selv også.
Jo eldre jeg blir, jo mindre syns jeg at jeg vet.
Jeg tror mindre og mindre på at "everything is going to be all right" eller at jeg kan visualisere gode ting, og så kommer de.
Smerte er en naturlig del av livet.
Uten håp blir den uutholdelig.
Med håp kan den modne, skape sterkere farger, gi liv.
Til den som er sterk i håpet:
Vær håpsbærer for den som ikke er det!
Håp for den som ikke klarer det!
Til den som kjenner på håpløsheten:
La noen bære håpet for deg!
Til du finner det igjen!
For det finnes!
torsdag 8. november 2012
Livskallet
God speaks to each of us as he makes us,
then walks with us silently out of the night.
These are the words we dimly hear:
You, sent out beyond your recall,
go to the limits of your longing.
Embody me.
Flare up like a flame
then walks with us silently out of the night.
These are the words we dimly hear:
You, sent out beyond your recall,
go to the limits of your longing.
Embody me.
Flare up like a flame
and make big shadows I can move in.
Let everything happen to you: beauty and terror.
Just keep going. No feeling is final.
Don't let yourself lose me.
Nearby is the country they call life.
You will know it by its seriousness.
Give me your hand.
Reiner Maria Rilke
Let everything happen to you: beauty and terror.
Just keep going. No feeling is final.
Don't let yourself lose me.
Nearby is the country they call life.
You will know it by its seriousness.
Give me your hand.
Reiner Maria Rilke
Å våge livet en gang til
Det var latter og tårer i Domkirken forleden kveld, og mye håp, da Thomas Sjödin, Per Arne Dahl, Jan Erik Larssen og Solveig Slettahjell var på besøk med ord og musikk. Jeg har lest mange av bøkene til Thomas Sjödin, som er pinsepastor i Sverige og har opplevd å miste 2 av sine 3 sønner, 14 og 15 år gamle. Guttene hadde en ukjent hjernelidelse. Han skrev seg igjennom tap og gleder, om tro og kamp. Hans siste bok heter "Et brustent halleluja". Anbefales!
Fokuset denne søndagskvelden var håp. Larssen fortalte om da han ble rammet av angst. Dahl har vært med etter flere av de store katastrofene. Tsunamien og 22. juli. Sjödin delte sin personlige historie. Slettahjell vevde det hele sammen med sin nydelige stemme og sitt vakre spill på flygelet. "Fred - det er jeg". Vi ble oppfordret til å gå rakt inn i sorgens rom, ikke unngå den. Når livet gjør virkelig vondt, trenger vi, mer enn noe annet, nærvær.
Sjödin fortalte om 3 setninger han har funnet for å beskrive livet.
1. Det var ikke dette vi drømte om.
2. Men det var slik det ble.
3. Og kanskje vil livet legge nye drømmer i vår vei.
Han mente at det ikke går å gå direkte fra 1 til 3. Vi må gå veien om aksept, og sørge for å unngå å bli fanget i bitterhet.
Vi drodlet litt rundt ordet aksept på skolen forleden. Å akseptere kan oppfattes som at det egentlig ikke var greit, men så velger vi å godta det likevel, og prøver å se positivt på det. En mente at "å forholde seg til" var et bedre uttrykk. "Jeg forholder meg til at livet ble som det ble".
Jeg er enig med Thomas Sjödin. Vi kan ikke virkelig gi plass for nye drømmer før vi forholder oss til livet slik det er, slik det ble. De siste årene har handlet mye om det for min del. Min utfordring er å våge å tro at nye drømmer kan komme. Å ikke stoppe i punkt 2. Takk for nydelige bidrag til håpet, Sjödin, Larssen, Slettahjell og Dahl!
Abonner på:
Innlegg (Atom)