Hvor hadde vi det fra?

Men hvem sa at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld
stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Hvem sa at livet vårt
skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger
som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Der var piller for alt: nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare? At fjellovergangene
aldri snødde til? Og at nettopp vi
skulle slippe å stå fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi dét fra?

(Kolbein Falkeid)

Den store familiereisen

Vi fant ut at det må ha vært på slutten av 80-tallet det skjedde sist - at hele familien var på tur sammen. I mellomtiden har vi vært på mange kanter, skaffet oss ektefeller og satt barn til verden, og plutselig var vi ikke 6, men 16 personer å ta med når opphavet skulle feire sine 70-årsdager. En lur svigerinne foreslo Lalandia i Billund som reisemål, der små og store kunne kose seg i varme basseng i januarkulda, og en dyktig bror organiserte tur og bestilte 4 hytter på rekke og rad.

Og jammen ble det en gild tur, på tross av uanmeldt høy sjø etter frokostbuffeten på danskebåten avreisedagen. En koselig og varm hytte sto klar til hver familieenhet, og jeg kunne tusle ut i pysjen hver morgen og se etter våkne folk og frokostmuligheter, før vi pakket oss inn for en rask tur i januarkulda og vandret inn i en evig sen middelhavsettermiddag i Lalandia. Jeg er en pyse når det gjelder luftige turer i uforutsigbare vannsklier, og holdt meg stort sett til de små i det varme barnebassenget. Etter at alle hadde fått rosinhud og var mette på fuktig varme, fikk vi mat på restaurant før vi vaklet hjem til senga - i alle fall jeg. Det tar på å være supertante en hel dag. Selv om det dreier seg om 7 vidunderlige tantebarn, hver og en spesiell på sin måte.

Lørdag kveld var det duket for festmiddag. Vi inntok stolene våre på dagens utvalgte restaurant, riktignok uten den ene jubilanten, som ble hjemme pga sviktende allmenntilstand. Og for en festaften det ble! Underveis byttet stort sett alle plasser, et barn lå og sov under bordet, noen hadde en riktig dyp samtale, et barn måtte evakueres i full fart pga en bleiekrise (unevnelige ting helt opp til nakken), tenåringen prøvde å få inn noen ord om musikk, underholdningen i underetasjen nådde volummessige uante høyder, mat ble hentet i buffeten, et barn som løp frem og tilbake med sin eldre kusine, falt og slo seg så hun gråt utrøstelig i lange tider, en far satt og smilte lunt - tilsynelatende uberørt av alt som skjedde, og en mor prøvde uten hell å overtale sin sønn til å ikke lene seg ut av vinduet for å se på underholdningen, siden han da kunne falle ut og ned og slå seg ganske så ihel. Jeg var helt utslitt da det hele var over. Min søster syntes det hadde vært en usedvanlig trivelig kveld. Og aldeles ikke kaotisk. Hm. Mødre må ha noen overlevelsesgen som jeg ikke har fått del i.

Noen bilder fra turen hadde gjort seg. Men igjen: Det tar på å være supertante. Og det innebærer ikke bildetaking.

Nyttårstale

I romjulen var jeg på kino med nevø Thomas og så filmen Historien om Pi. En ung gutt overlever et forlis med en sebra, en hyene og en bengaltiger, og sammen reiser de over Stillehavet i en livbåt. En av de første dagene finner gutten nødproviant, bokser med drikkevann og en overlevelsesmanual. I boken står det gode tips til skibbrudne: Ha faste rutiner. Bruk hjernen - lag gjerne spørreleker og "hva ser du nå". Hold telling på dagene. Og fremfor alt: Gi under ingen omstendighet opp håpet! Gutten og tigeren Richard Parker får fast grunn under føttene igjen. Se filmen - den er en opplevelse!

I møte med et nytt år, er det dette ordet som følger meg:
HÅP.

Håp er et fint ord.
Det er åpent, det er forventningsfullt.
Det sier ikke noe om et forventet utfall.
Det gir mot til å leve uten å vite hva som kommer.
Det kan hviles i.
Det gir næring til drømmer.

Jeg leste for noen uker siden en status på Facebook.
En av de overlevende fra Utøya fortalte at han strever, og at han er sliten.
Han ønsker åpenhet om selvmord, og han vil ta imot hjelp.
Han fikk en mengde kommentarer og tilbakemeldinger.
Heiarop, oppmuntringer, varme tanker.

Å leve uten håp er vondt.
Jeg har erfart at det til tider har vært avgjørende å ha håpsbærere rundt meg.
Mennesker som håper for meg.
Som ikke har svaret, men som forventer - og har opplevd - at noe godt kan skje.
At ytre eller indre omstendigheter kan endre seg.
Helt til jeg tror det selv også.

Jo eldre jeg blir, jo mindre syns jeg at jeg vet.
Jeg tror mindre og mindre på at "everything is going to be all right" eller at jeg kan visualisere gode ting, og så kommer de.
Smerte er en naturlig del av livet.
Uten håp blir den uutholdelig.
Med håp kan den modne, skape sterkere farger, gi liv.

Til den som er sterk i håpet:
Vær håpsbærer for den som ikke er det!
Håp for den som ikke klarer det!

Til den som kjenner på håpløsheten:
La noen bære håpet for deg!
Til du finner det igjen!
For det finnes!

Livskallet

God speaks to each of us as he makes us,
then walks with us silently out of the night.

These are the words we dimly hear:

You, sent out beyond your recall,
go to the limits of your longing.
Embody me.

Flare up like a flame

and make big shadows I can move in.

Let everything happen to you: beauty and terror.
Just keep going. No feeling is final.
Don't let yourself lose me.

Nearby is the country they call life.
You will know it by its seriousness.

Give me your hand.

Reiner Maria Rilke

Å våge livet en gang til

Det var latter og tårer i Domkirken forleden kveld, og mye håp, da Thomas Sjödin, Per Arne Dahl, Jan Erik Larssen og Solveig Slettahjell var på besøk med ord og musikk. Jeg har lest mange av bøkene til Thomas Sjödin, som er pinsepastor i Sverige og har opplevd å miste 2 av sine 3 sønner, 14 og 15 år gamle. Guttene hadde en ukjent hjernelidelse. Han skrev seg igjennom tap og gleder, om tro og kamp. Hans siste bok heter "Et brustent halleluja". Anbefales!

Fokuset denne søndagskvelden var håp. Larssen fortalte om da han ble rammet av angst. Dahl har vært med etter flere av de store katastrofene. Tsunamien og 22. juli. Sjödin delte sin personlige historie. Slettahjell vevde det hele sammen med sin nydelige stemme og sitt vakre spill på flygelet. "Fred - det er jeg". Vi ble oppfordret til å gå rakt inn i sorgens rom, ikke unngå den. Når livet gjør virkelig vondt, trenger vi, mer enn noe annet, nærvær.

Sjödin fortalte om 3 setninger han har funnet for å beskrive livet.
1. Det var ikke dette vi drømte om.
2. Men det var slik det ble.
3. Og kanskje vil livet legge nye drømmer i vår vei.
Han mente at det ikke går å gå direkte fra 1 til 3. Vi må gå veien om aksept, og sørge for å unngå å bli fanget i bitterhet.

Vi drodlet litt rundt ordet aksept på skolen forleden. Å akseptere kan oppfattes som at det egentlig ikke var greit, men så velger vi å godta det likevel, og prøver å se positivt på det. En mente at "å forholde seg til" var et bedre uttrykk. "Jeg forholder meg til at livet ble som det ble".

Jeg er enig med Thomas Sjödin. Vi kan ikke virkelig gi plass for nye drømmer før vi forholder oss til livet slik det er, slik det ble. De siste årene har handlet mye om det for min del. Min utfordring er å våge å tro at nye drømmer kan komme. Å ikke stoppe i punkt 2. Takk for nydelige bidrag til håpet, Sjödin, Larssen, Slettahjell og Dahl!

Ord for midt i uken

Muligheten er stor for at det er tatt ut av konteksten, det jeg sitter igjen med etter å ha hørt Peter Halldorf i Domkirken på onsdag. Han snakket om hellige røtter. Jeg var trøtt etter en lang dag og lett å distrahere. Så ble det dette jeg tok med meg videre:

1. Det beste svaret på de store spørsmålene er ofte "Jeg vet ikke".
2. Vi har ingen hast!

Om ikke resten av ordene han sa nådde fram til meg, fristet hans ro. En frihet til å ikke vite alt. Et tilbud om å leve med hvilepuls. Midt i dette gode og vonde livet. Vanskelig - og lett?

Feriegleder

Det er fantastisk å bo i et land der en kan ta fri i flere uker i strekk, drive dank, leve etter innfallsmetoden og reise på tur - alt mens pengene fortsetter å trille inn på kontoen som om arbeidsdagene gikk som normalt. Det er jammen ikke mange andre i verden som har det slik.

I år som i fjor ble det gild tur med "soulsisters" og kusiner Ann- Helén og Hildegun Sarita, denne gangen til Portugal. Vi leide en leilighet noen dager i fredelige Attalaia ved Atlanterhavskysten, en time nord for Lisboa, og avsluttet med helg i hovedstaden. Det viste seg at vi kom langt på kommunikasjonsfronten med både engelsk, fransk og spansk (i tillegg til kroppsspråk naturligvis), og Hildegun imponerte både seg selv og oss stort med plutselig å prate i vei på tysk med leilighetens husholderske Maria. Enda mer forskrekket ble kioskselgeren i Lisboa (som var mer opptatt av kameraten i mobiltelefonen enn oss) da Hildegun vinket farvel på klingende bengali. Han var fra Bangladesh, og det var nok dagens opplevelse for ham. Skal vedde på at han smiler fortsatt når han tenker på det.

Atlanterhavet var kaldt, samtalene dype, sola varm og opplevelsene mange. Portugal la farger og godhet i sjelen min, bragt fra både folk, natur og by. Revitaliserende, sier Hildegun. Definitivt!