Venninnehelg på Østlandet

 Plutselig var den over, helgen vi hadde planlagt så lenge, Tone, Kristin og jeg. Vi forlenget livet med flere meter etter mange og lange latteranfall, fikk sett oss rikelig rundt i gamle Fredrikstad, spiste mye god mat, store mengder is og litt for mye sjokoladefondant, dro på en mini-Harrytur til Sverige og fikk en kledelig rødfarge på nese og skuldre etter store og gode mengder med sol. Det eneste vi ikke fikk gjort, var å bade, på grunn av en lei solgangsbris som meldte seg og laget skummende hvite topper på havet akkurat da vi hadde rigget oss til på Saltholmen. Jaja. Det kommer nok flere sjanser. Sommeren er enda ung. :)

Tone hadde helgens stjernekommentar - som vanlig. I stor beundring uttalte hun følgende: Jeg tar kjolen av meg for deg, altså, Ingunn!

Vi gleder oss stort til å se det i praksis.

The Butterfly

A man found a cocoon of a butterfly. One day a small opening appeared. He sat and watched the butterfly for several hours. It struggled to force its body through that little hole.Then it seemed to stop making any progress. It appeared as if it had gotten as far as it could. And it could go no farther.

 

So the man decided to help the butterfly. He took a pair of scissors and snipped off the remaining bit of the cocoon. The butterfly then emerged easily, but, it had a swollen body and small, shriveled wings. He continued to watch the butterfly. He expected that, at any moment, the wings would enlarge and the body would contract. Neither happened! In fact, the butterfly spent the rest of its life crawling around with a swollen body and shriveled wings. It was never able to fly.

 

The man acted with well-intentioned kindness. But he didn't understand the consequences. The restricting cocoon and the struggle required to get through the tiny opening, were nature's way of forcing fluid from the body of the butterfly once it achieved it's freedom from the cocoon. Sometimes struggles are exactly what we need in our life. If nature allowed us to go through life without any obstacles, it would cripple us. We would not be as strong as we could have been. And we could never fly. Have a great day, great life, and struggle a little. Then fly!

 

(ukjent)

Uti vår hage

Min kjære kusine May Elin elsker å stelle i hagen sin. Forleden dag skinte sola vakkert over Orre, og mens hun lå med baken i været og luket i bedet sitt, satt jeg i en deilig hagestol og betraktet det hele. Med mine mindre grønne fingre ville jeg ikke blande meg inn i sånt et praktfullt arbeid, og konsentrerte meg heller om å suge til meg sol og varme, som er sjelden kost på disse kanter for tiden.

Lille Sarah kom hjem fra barnehagen og var ulykkelig for at hun hadde mistet noen pinner hun hadde samlet den dagen. Som trøst lot mor henne få noen stemorsblomster fra den store krukka som står på terrassen. Jeg betraktet denne samlingen med vakre og fargerike blomster, og prøvde forsiktig å høre om de trengte litt ekstra pleie (vann, kanskje? eller var det for mye regn tidligere på dagen? gjødsel?), da de så ganske molefunkne ut, skal jeg være helt ærlig. May Elin plukket bare videre, og var ikke bekymret i det hele tatt. "Disse blomstene er ferdige," sa hun, og fjernet en etter en. Litt etter ba hun meg komme og se. Under de visne blomstene lå det massevis av nye små skudd, klare til å strekke seg etter sola så snart de gamle var borte.

Naturen er viselig innrettet. Det gamle dør, nytt liv kommer til. Noe må fjernes, slippes og endres for at sola skal nå fram og det nye livet skal komme ut. Jeg ville gjerne redde de visne blomstene. Pleie dem, gi dem noe de trengte for at de skulle få ny giv (selv om jeg selvsagt ikke ante hva det skulle være...). Her var det rette å bare la dem gå dukken. De fikk pynte litt på kjøkkenbordet og trøste en ulykkelig 4-åring før de var ferdige. Krukka skulle fylles med nye blomster. Og enda nye.

Kanskje noe å tenke på ellers i livet også...??!

Building a RAFT

TCK's (Third Culture Kids) er folk som har tilbrakt viktige år av sin oppvekst i et annet land enn foreldrenes hjemland. Sånne som meg. Som har flyttet en masse, kjenner tilhørighet mange steder, blomstrer når klimaet er varmt og flerkulturelt, og har ganske løse teltplugger.

Det er tid for forandring i denne TCK'ens liv. Fra juli blir Kristiansand min hjemby. Leiligheten i Stavanger er solgt, jobben er sagt opp og flytteplanene klare. Jeg har aldri bodd så lenge på ett sted før. Leilighet 159 i Gulaksveien 2 er første sted jeg noensinne har eid. Denne uken skrev jeg under salgskontrakten. Det var vemodig!

En klok mann som het David Pollock, har gitt følgende tips til TCK's i oppbrudd og endring: build a RAFT. Reconciliate with friends, Affirmation of good things, say Farewell properly and Think Future. Gode råd! Jeg har flyttet mye i mitt liv. Flytting er gøy og spennende. Nye ting venter, livet framover ligger åpent. Jeg lærte tidlig å ta effektivitetsdressen på i slike tider. Ned med bilder fra veggene, opp i esker med bøkene, skysse alt avsted og få det fort på plass igjen på nytt sted. Når tannbørsten står på badehylla, da har jeg flyttet inn.

Denne gangen har jeg bestemt meg for å ta det i et roligere tempo. Effektivitetsdressen er god å ha, men den tillater ikke alltid følelser å slippe til. Å bygge en RAFT tar dessuten tid.

Å sette ord på gode ting er i mitt tilfelle lett. Stavangertiden har brakt mye velsignelse til livet mitt, både i form av relasjoner, opplevelser og prosesser. Jeg vil virkelig savne den storslåtte vestlandske naturen, med fjell og strand nesten i gangavstand til hverandre, og til og med det vannrette regnet og den nesten evig tilstedeværende vinden!

Den ensomme veien

Det e' ein ensom vei me går
Eg ser det klart fra der eg står
Om solå skinne litt
på meg og livet mitt
kan eg gå den ensomme veien samen me' deg

Det e'kje lett å alltid veda kor ein står
Eg ser jo veien, men vett ikkje kor 'an går
Så eg kan ikkje leda deg
Men hand i hand kan du og eg
kanskje verna om kverandres steg

Det e' ein ensom vei me går
Eg ser det klart fra der eg står
Om solå skinne litt
på meg og livet mitt
kan eg gå den ensomme veien samen me' deg

Sigvart Dagsland

Ørkenvandring

"Innled ikke relasjon med for mange". Dette var ordene han startet med, Peter Halldorf, da han holdt foredrag om ørkenfedrene i IMI-kirken på onsdag. Han siterte Evangrios, som levde på 300-tallet som eremitt i ørkenen. Vår tids folkesykdom, utbrentheten, forteller at ørkenfedrenes visdom er høyst nyttig også i dag.Vi innleder relasjoner til mange - både mennesker, ting og aktiviteter.

Halldorf kalte ørkenen "Guds universitet", og viste til Bibelens mange historier der mennesker i kortere eller lengre tidsrom, frivillig eller ufrivillig, befant seg i ørkenen, og kom ut derfra forandret, modnere og sterkere. "Ørkenen er stedet der hun ikke bare lærer seg å be, men der hennes liv blir bønn", sa han. Jeg har i store deler av mitt liv fått inntrykk av at vi må finne veien ut av ørkenen. Be, gå i terapi, bytte ut tunge tanker med positive tanker, be igjen. Er det kanskje ikke slik likevel? Ville jeg hatt nytte av å heller utforske ørkenen og mitt eget liv, lete etter skattene som er skjult i mørket, og takke for ørkenens sliping av sjelen og avdekking av mine dypeste lag? Peter Halldorf har møtt dagens ørkenfolk. Han forteller at han ble slått av undring over deres iherdighet - og deres fullstendige avslappethet. De vet at de må begynne hver dag med å på ny lite på Guds barmhjertighet.

Jeg kjenner på lengsel etter denne kvelden. Lengsel etter den gode ensomheten, den gode stillheten og konsentrasjonen han snakket om. Ørkenfedrenes anerkjennelse av behov - både i kropp og sinn, og deres overbevisning om at jeg må kjenne meg selv for å kjenne og elske Gud og min neste, tenker jeg er sant og rett - og befriende!

Så er det ikke bare å sette i gang for min del, selv om lengselen er der. Jeg liker ikke stillhet. Jeg trives ikke i ensomhet. Jeg klarer ikke konsentrere meg. Jeg fyller livet mitt med lyd, inntrykk, aktiviteter, engasjement og relasjoner, for å døyve den eksistensielle angsten som sier at til syvende og sist er jeg helt alene. Men lengselen er der. Og jeg fant styrke og trøst i det Halldorf sa: Ta vare på det lille! Kraften ligger der! I stedet for å fordømme meg selv for at jeg ikke tør og ikke får det til, kan jeg ta vare på øyeblikkene da jeg klarer å være i stillheten, da jeg klarer å kjenne en god ensomhet, og da jeg konsentrerer meg og har kontakt med hjertet mitt. Kanskje vil det etter hvert vokse. Kanskje vil lengselen vise vei.

En ting er sikkert. Jeg har fått et nytt perspektiv på ørkenen. Det tørre, golde og ensomme landskapet kan gi uante følger for livet mitt, og Gud er der. Han fører meg tilbake med dyrekjøpt ny innsikt. Det som oppleves så mørkt og tørt, kan gi modenhet og nærværenhet. Utallige mennesker kan bekrefte det - både i dag og på 300-tallet!

Alle barn har rett til...

I Ecuador er det ganske vanlig at folk reiser avsted til forjettede land for å prøve å skaffe seg en jobb, tjene penger og skape en bedre tilværelse for seg og sine barn. En generasjon tynnes ut, mens barn vokser opp hos besteforeldre, slektninger og venner. Historien om den lille 9 år gamle gutten i Juncal, som tok livet sitt for noen uker siden, var hjerteskjærende å lese:

Sorg i Juncal

Alle barn trenger å vokse opp med foreldre. Penger og materiell velstand gjør ikke lykkelig. Ingenting erstatter kjærlighet. Særlig ikke når man er 9 år.