Uti vår hage

Min kjære kusine May Elin elsker å stelle i hagen sin. Forleden dag skinte sola vakkert over Orre, og mens hun lå med baken i været og luket i bedet sitt, satt jeg i en deilig hagestol og betraktet det hele. Med mine mindre grønne fingre ville jeg ikke blande meg inn i sånt et praktfullt arbeid, og konsentrerte meg heller om å suge til meg sol og varme, som er sjelden kost på disse kanter for tiden.

Lille Sarah kom hjem fra barnehagen og var ulykkelig for at hun hadde mistet noen pinner hun hadde samlet den dagen. Som trøst lot mor henne få noen stemorsblomster fra den store krukka som står på terrassen. Jeg betraktet denne samlingen med vakre og fargerike blomster, og prøvde forsiktig å høre om de trengte litt ekstra pleie (vann, kanskje? eller var det for mye regn tidligere på dagen? gjødsel?), da de så ganske molefunkne ut, skal jeg være helt ærlig. May Elin plukket bare videre, og var ikke bekymret i det hele tatt. "Disse blomstene er ferdige," sa hun, og fjernet en etter en. Litt etter ba hun meg komme og se. Under de visne blomstene lå det massevis av nye små skudd, klare til å strekke seg etter sola så snart de gamle var borte.

Naturen er viselig innrettet. Det gamle dør, nytt liv kommer til. Noe må fjernes, slippes og endres for at sola skal nå fram og det nye livet skal komme ut. Jeg ville gjerne redde de visne blomstene. Pleie dem, gi dem noe de trengte for at de skulle få ny giv (selv om jeg selvsagt ikke ante hva det skulle være...). Her var det rette å bare la dem gå dukken. De fikk pynte litt på kjøkkenbordet og trøste en ulykkelig 4-åring før de var ferdige. Krukka skulle fylles med nye blomster. Og enda nye.

Kanskje noe å tenke på ellers i livet også...??!

Building a RAFT

TCK's (Third Culture Kids) er folk som har tilbrakt viktige år av sin oppvekst i et annet land enn foreldrenes hjemland. Sånne som meg. Som har flyttet en masse, kjenner tilhørighet mange steder, blomstrer når klimaet er varmt og flerkulturelt, og har ganske løse teltplugger.

Det er tid for forandring i denne TCK'ens liv. Fra juli blir Kristiansand min hjemby. Leiligheten i Stavanger er solgt, jobben er sagt opp og flytteplanene klare. Jeg har aldri bodd så lenge på ett sted før. Leilighet 159 i Gulaksveien 2 er første sted jeg noensinne har eid. Denne uken skrev jeg under salgskontrakten. Det var vemodig!

En klok mann som het David Pollock, har gitt følgende tips til TCK's i oppbrudd og endring: build a RAFT. Reconciliate with friends, Affirmation of good things, say Farewell properly and Think Future. Gode råd! Jeg har flyttet mye i mitt liv. Flytting er gøy og spennende. Nye ting venter, livet framover ligger åpent. Jeg lærte tidlig å ta effektivitetsdressen på i slike tider. Ned med bilder fra veggene, opp i esker med bøkene, skysse alt avsted og få det fort på plass igjen på nytt sted. Når tannbørsten står på badehylla, da har jeg flyttet inn.

Denne gangen har jeg bestemt meg for å ta det i et roligere tempo. Effektivitetsdressen er god å ha, men den tillater ikke alltid følelser å slippe til. Å bygge en RAFT tar dessuten tid.

Å sette ord på gode ting er i mitt tilfelle lett. Stavangertiden har brakt mye velsignelse til livet mitt, både i form av relasjoner, opplevelser og prosesser. Jeg vil virkelig savne den storslåtte vestlandske naturen, med fjell og strand nesten i gangavstand til hverandre, og til og med det vannrette regnet og den nesten evig tilstedeværende vinden!

Den ensomme veien

Det e' ein ensom vei me går
Eg ser det klart fra der eg står
Om solå skinne litt
på meg og livet mitt
kan eg gå den ensomme veien samen me' deg

Det e'kje lett å alltid veda kor ein står
Eg ser jo veien, men vett ikkje kor 'an går
Så eg kan ikkje leda deg
Men hand i hand kan du og eg
kanskje verna om kverandres steg

Det e' ein ensom vei me går
Eg ser det klart fra der eg står
Om solå skinne litt
på meg og livet mitt
kan eg gå den ensomme veien samen me' deg

Sigvart Dagsland

Ørkenvandring

"Innled ikke relasjon med for mange". Dette var ordene han startet med, Peter Halldorf, da han holdt foredrag om ørkenfedrene i IMI-kirken på onsdag. Han siterte Evangrios, som levde på 300-tallet som eremitt i ørkenen. Vår tids folkesykdom, utbrentheten, forteller at ørkenfedrenes visdom er høyst nyttig også i dag.Vi innleder relasjoner til mange - både mennesker, ting og aktiviteter.

Halldorf kalte ørkenen "Guds universitet", og viste til Bibelens mange historier der mennesker i kortere eller lengre tidsrom, frivillig eller ufrivillig, befant seg i ørkenen, og kom ut derfra forandret, modnere og sterkere. "Ørkenen er stedet der hun ikke bare lærer seg å be, men der hennes liv blir bønn", sa han. Jeg har i store deler av mitt liv fått inntrykk av at vi må finne veien ut av ørkenen. Be, gå i terapi, bytte ut tunge tanker med positive tanker, be igjen. Er det kanskje ikke slik likevel? Ville jeg hatt nytte av å heller utforske ørkenen og mitt eget liv, lete etter skattene som er skjult i mørket, og takke for ørkenens sliping av sjelen og avdekking av mine dypeste lag? Peter Halldorf har møtt dagens ørkenfolk. Han forteller at han ble slått av undring over deres iherdighet - og deres fullstendige avslappethet. De vet at de må begynne hver dag med å på ny lite på Guds barmhjertighet.

Jeg kjenner på lengsel etter denne kvelden. Lengsel etter den gode ensomheten, den gode stillheten og konsentrasjonen han snakket om. Ørkenfedrenes anerkjennelse av behov - både i kropp og sinn, og deres overbevisning om at jeg må kjenne meg selv for å kjenne og elske Gud og min neste, tenker jeg er sant og rett - og befriende!

Så er det ikke bare å sette i gang for min del, selv om lengselen er der. Jeg liker ikke stillhet. Jeg trives ikke i ensomhet. Jeg klarer ikke konsentrere meg. Jeg fyller livet mitt med lyd, inntrykk, aktiviteter, engasjement og relasjoner, for å døyve den eksistensielle angsten som sier at til syvende og sist er jeg helt alene. Men lengselen er der. Og jeg fant styrke og trøst i det Halldorf sa: Ta vare på det lille! Kraften ligger der! I stedet for å fordømme meg selv for at jeg ikke tør og ikke får det til, kan jeg ta vare på øyeblikkene da jeg klarer å være i stillheten, da jeg klarer å kjenne en god ensomhet, og da jeg konsentrerer meg og har kontakt med hjertet mitt. Kanskje vil det etter hvert vokse. Kanskje vil lengselen vise vei.

En ting er sikkert. Jeg har fått et nytt perspektiv på ørkenen. Det tørre, golde og ensomme landskapet kan gi uante følger for livet mitt, og Gud er der. Han fører meg tilbake med dyrekjøpt ny innsikt. Det som oppleves så mørkt og tørt, kan gi modenhet og nærværenhet. Utallige mennesker kan bekrefte det - både i dag og på 300-tallet!

Alle barn har rett til...

I Ecuador er det ganske vanlig at folk reiser avsted til forjettede land for å prøve å skaffe seg en jobb, tjene penger og skape en bedre tilværelse for seg og sine barn. En generasjon tynnes ut, mens barn vokser opp hos besteforeldre, slektninger og venner. Historien om den lille 9 år gamle gutten i Juncal, som tok livet sitt for noen uker siden, var hjerteskjærende å lese:

Sorg i Juncal

Alle barn trenger å vokse opp med foreldre. Penger og materiell velstand gjør ikke lykkelig. Ingenting erstatter kjærlighet. Særlig ikke når man er 9 år.

Hjemme igjen

Det er allerede en uke siden flyet landet på Sola, og vintermørket omslutter tilværelsen. Godt å ha gode minner og fine bilder å varme seg på da! Dessuten er det JANUAR, som innebærer at vi går rette veien: Mot lysere tider og sommer. Hurra!

På vei hjem fra Ecuador ble jeg sittende og tenke på hvordan landet var før, slik jeg husker det, og hva jeg la merke til har forandret seg. Damene på markedet med sine flotte oppsatser av frukt og grønt, kyllingene og grisene som rusler rundt i gatene i småbyene, og slummen med sine bambushus på påler og sølete veier, er akkurat som før. Landskapet var like vakkert som alltid, og menneskene er fortsatt smilende, vennlige og lett å komme i kontakt med. Og maten er helt fantastisk!

Samtidig er det mye nytt. Det var artig å se indianerdama ved siden av meg på bussen dra fram mobiltelefonen fra ullsjalet sitt. Tenåringen i Puerto Lopez som brukte datamaskinen jeg gjerne skulle lånt, søkte etter sanger på You Tube og spilte nettspill. Byene vokser enormt, og Cuenca har fått seg et skikkelig flott kjøpesenter. Fint for oss, når bagasje skulle erstattes! Facebook er blitt enormt populært i Ecuador. Leste en oversikt over de mest brukte nettstedene i landet, og der ligger Facebook på 2. plass, bare slått av Google.

Jeg la også merke til at mange av de som danset seg igjennom julaftenprosesjonen i Cuenca, så ut til å komme fra høyere sosiale lag av befolkningen, noe jeg ikke har sett tidligere. Før var det dessuten barnas prosesjon, men nå var også mange voksne med. En slektning av Elizabeth sier at en kan se på prosesjonen for å ta temperaturen på det kulturelle livet i byen. Ecuadors befolkning har en økende bevissthet om hvor de kommer fra, og at rike ungdommer går på kulturskole for å lære seg de tradisjonelle dansene, kler seg i folkedrakter og opptrer offentlig, er noe som har vokst fram de siste årene. Det synes jeg er flott!

Ellers høres det ut til at president Rafael Correa er mer populær enn sine forgjengere, og at han gjør mye bra. Misjonsalliansens folk fortalte at han har bestemt at alle bedrifter skal ansette mennesker med ulike handicap, og det er fint for de som er med i skoleprosjektene i slummen, som da har håp om å få seg jobb etter endt skolegang. Grunnloven er også omskrevet for å inkludere urbefolkningen og deres tradisjoner på en bedre måte. Quechua, indianernes språk, ser også ut til være mer anerkjent. Har aldri før hørt TV-innslag på dette språket - med teksting på spansk! Så er det selvsagt mange utfordringer i et land der forskjellen på fattig og rik er så stor. Overgangen til US dollar har gjort tilværelsen svært kostbar for mange, og Ecuador er blitt en populær mellomstasjon for narkotikatrafikken, noe som har eskalert kriminaliteten kraftig. I Guayaquil er drosjesjåførene redde for å bli ranet av passasjerene, og passasjerene redde for at sjåførene skal gjøre det samme, eller det som verre er. Den daglige spalten i avisen med fortellinger om folks opplevelser av kriminalitet, var sørgelig lesing.

Så det er både gammelt og nytt, gledelig og trist, fremgang og stillstand i mitt kjære Ecuador. Det som er sikkert, er at jeg kommer til å reise tilbake igjen. En stor del av hjertet mitt hører til der, og slik vil det alltid være!

Batterilading - lang vinter i vente

Ferien naermer seg slutten, og vi har lagt oss til lading pá en Stillehavsstrand i den lille byen Puerto Lopez. Tirsdag gár turen tilbake til Guayaquil, og onsdag flyr vi hjemover, med et dógns stopp i Lima, Peru. Jaja. Det skal bli bra med hverdager ogsá. :-)

Siden sist har vi feiret jul i Cuenca, med juleprosesjon, messe i katolsk kirke og kunstferdig laget 4-retters middag pá fin restaurant. Maten smakte nydelig, helt til en liten tiggergutt sto med bedende óyne utenfor vinduet várt og spurte ordlóst om hjelp. Det er ikke hver dag kontrasten mellom rik og fattig er sá tydelig. Og det gjorde vondt i hjertet.

1. juledag tok vi fly (buss er ikke lenger aktuelt..!) til Quito, der vi innlosjerte oss i gamlebyen. Hóydepunkter var á se vaktskifte ved presidentpalasset, med presidenten vinkende pá balkongen (Louise sier han vinket til henne, og det passet bra, siden det var hennes bursdag) og nasjonalsangen rungende i parken (den har jeg ikke sunget pá áresvis!), dagstur til Otavalo og omliggende smábyer, bildetaking pá Equatorlinjen, samt tur til Pichincha, 4.100 meter over havet, med byens nye TeleferiQo, taubane med ekspektakulaer utsikt (uh, litt hóydeskrekk..). Dessverre var det skyet store deler av dagene vi var der, sá vi fikk ikke sett noen vulkaner. Men vi vet at de er der! Veldig koselig ogsá á treffe Astrid og Tor Gabriel, de har nettopp startet sin 7-ukerstur i Ecuador, Peru og Costa Rica.

Lille nyttársaften gikk ferden til Manta, siste stopp pá nostalgiaturnéen for min del. Fikk besókt leirstedet med den lille hytta vi pleide á bo i nár vi var pá ferie i barndommen, og den var bare litt nedslitt, ellers akkurat som fór. Clara, min brevvenninne fra ungdomstiden, som jeg fikk kontakt med pá Facebook for en tid tilbake (hurra for Facebook!!), var guide i byen, og vi fikk deilig middag hjemme hos hennes skjónne familie. Nyttársaften ble feiret pá stranda, med brenning av Año Viejos som seg hór og bór. Louise syns det er en litt makaber skikk, mens jeg syns det er noe flott i á bokstavelig talt brenne det gamle áret, le litt av det som har skjedd eller kvitte seg med noe uónsket. Fyrverkeri er vel mer vanlig i vár del av verden, og det var flust av denslags ogsá.

Til sist er vi altsá havnet i denne lille byen, med bare noen meter til havet, masse god mat og frukt og drikke, og mange turister (báde fra Ecuador og andre land) som har feiret nyttár her. Blir spennende á se om bildet forandrer seg mye i morgen, da hverdagen er i gang igjen i Ecuador.