What the world needs

Don’t ask what the world needs. Ask what makes you come alive, and go do it. Because what the world needs is people who have come alive.

Howard Thurman

Påfyll for selvtilliten

Det bor noen aldeles skjønne barn på Orre. 4 stk, i alderen 2,5 til 10 år. Jeg besøkte dem forrige uke. Vel, det var egentlig deres mor jeg besøkte, og hun hadde overtalt meg til å overnatte til neste dag. (Vi er i ferd med å jobbe oss igjennom Pirates of the Caribbean-filmene, og det blir fort sent før vi er ferdig med prat, spising og DVD. Godt å slippe å kjøre hjem igjen da.) Det var skoledag da morgenen opprant. Jeg våknet til liv i huset og tuslet ned i pysjen for å hilse på de 3 eldste før de gikk. Det første som møtte meg, var barnas tegnetavle, der det sto: "God morgen Ingunn, hilsen Julia, Benjamin, Mattias og Sarah". Like etter kom Mattias med en tegning til meg, med påskriften "Du er søt og snill". På kjøkkenet sto det med store bokstaver på kalenderen: Ingunn kommer! Det var klemmer i fleng, og alle spurte om jeg ville være der når de kom hjem igjen også. Uimotståelig! Hvilken morgen!

Så ble det både lunch og middag og ny frokost på Orre. May Elin og Steve har æren for disse flotte barna, og i tillegg er jeg så heldig å ha dem som venner. Selv om Sarah konsekvent kalte meg Guro hele helgen, kjente jeg meg rik og varm i sjelen da jeg endelig bega meg på hjemvei, etter puslespillegging, filmen Nanny McPhee med deilige unger på alle kanter i sofaen, gilde måltider med mye lyd, tur i sol og gnistrende vintersnø og mange, mange gode klemmer. Denslags påfyll på selvtilliten anbefales!

(Sånn så de ut i mai -09)

Tre nøttet til Askepott

Heldige jeg fikk være med Tone til Tallinn i midten av desember. +/-0 grader, lette snøfnugg som dalte, varm kakao på koselig kafé, middelalderbygninger og julemarkeder, en ettermiddag i bløt i deilige basseng og badstuer, mye latter og prat, mat i lange baner - en fantastisk gild tur! Til og med Ingunn fant den gode julestemningen! Og vi lurte stadig på om vi var med i filmen "Tre nøtter til Askepott". Bare prinsen på den hvite hesten glimret med sitt fravær.

Be as you are

Det er så spennende å studere gestaltterapi! En av de store gestaltterapeutene har skrevet dette diktet:

BE AS YOU ARE

Be as you are
And so see
Who you are and
How you are

Let go for a moment or two
of what you ought to do
And discover what you do do

Risk a little if you can

Feel your own feelings
Say your own words
Think your own thoughts

Be your own self
Discover
Let the plan for you grow from within you

Fritz Pearls

Ettertanker

Det har vært mange gode samtaler i tilværelsen i det siste. Mye klokt er sagt, og mange tanker satt i sving. Venner er mat for sjelen!

Kusine Hildegun Sarita siterte sine flerkulturelle venner da hun oppfordret meg til å bli med i begravelsen til mammas tante Gudrun forrige uke. Hun døde i en alder av 87 år, klar for å ta farvel med livet. "Relasjon og respekt er to sider av samme sak", sies det i mange kulturer. Om relasjonen ikke har vært så nær, er det rett og viktig å vise respekt for personen som har forlatt oss. Noe vi i vår kultur kanskje har mistet? Det ble en dag til ettertanke og en dag med en god følelse av å høre til i en storfamilie.

Et annet tema som har dukket opp her og der, er lidelse. Vi opplever alle at livet i perioder er utfordrende og kjennes tungt. Er idealet og målet et liv uten lidelse? I Norge er de fleste av oss så heldige at vi ikke trenger å bekymre oss for mat på bordet og tak over hodet. I stedet kan vi konsentrere oss om å kjenne oss lykkelige, finne meningsfulle aktiviteter, sørge for å holde oss friske og omgi oss med gode mennesker. Vi ser Hollywoodfilmer der det stort sett er "happy ending", vi går til lege når vi er syke - og forventer å bli kurert, få den rette pillen og de riktige rådene, vi oppsøker psykolog når livet butter imot og gjør alt vi kan for å komme ut på den andre siden av sorgen og smerten og finne lykken igjen. Er dette gode og realistiske mål? Kan vi i rike nord finne et liv uten lidelse, når 80% av jordens befolkning ikke har mulighet til å velge det bort? De som ikke får regn så maten kan gro på jorden deres, de som ikke har medisiner så barna dør av malaria, de som lever i krig, de som rammes av naturkatastrofer... Er vi i en særstilling på jorden, har vi rett og mulighet til å leve smertefritt? Kan målet om å leve uten lidelse rett og slett bli noe som forringer vår livsglede, fordi det egentlig er uoppnåelig, og ville vi vært lykkeligere om vi innså det og heller konsentrerte oss om velsignelsene og gledene i hverdagen? Er det en befrielse i å godta at livet på jorden er lidelse? Jeg begynner å tro det...

Det er ikke bare venner som setter tankene i sving. I høst begynte jeg å studere Gestaltterapi, og der finner jeg bekreftelse på noe av dette. Mens tradisjonell norsk medisin er mest opptatt av å finne årsaken til og kur for enhver lidelse (positivistisk tenkning), er gestaltterapien mer opptatt av det som skjer her og nå, å bli klar over hvem vi er, hva som skjer i møter mellom mennesker og hvilke valgmuligheter vi har (hermeneutisk og fenomenologisk tenkning). Viktigere enn å sette seg mål om å "bli frisk" på alle måter, er å oppdage og forholde seg til livet slik det er, forsone seg med det en ikke kan forandre og finne nye måter å forholde seg til vanskelige områder på. Utrolig spennende!

At livet er lidelse, betyr overhodet ikke at livet bare er elendighet. Paradoksalt nok kan man finne hvile i denne erkjennelsen, og det kan gi mye mer rom for livsglede enn å kjempe mot noe som likevel er en tapt kamp! Vi har alltid muligheter til å finne livsglede og mot, både i gode tider og i sykdom, smerte og savn. Å godta at livet er lidelse, er ikke å gi opp og bli pessimiske med tanke på fremtiden. Det handler mer om å slutte å bruke energi på å finne den ultimate lykken, og kanskje dermed gi mer plass til kjærlighet og goder som livet skjenker oss. Jeg tror vi kan bli ganske forblindet av lykkejaget. Kanskje har vi det vi trenger rett foran oss, vi må bare senke idealene så vi ser det. Heldigvis kan vi utvikle oss og lære nye mestringsstrategier og livsmønstre så lenge vi lever. Den som tror på Gud har også en himmel over livet som gir styrke, håp og livsmot i glede og sorg. En dimensjon jeg ikke ville vært foruten!

Charterfeber

Jeg inrømmer det nødig, men chartertur er faktisk en billig og grei måte å finne sola på, og jeg er vel nå blitt det man kaller en charterturist (søren heller). Reisefølget denne gang var Louise, dansevenn fra Swingcats, og vi var heldige og fant en rimelig pakke på restplass.no. Selv om jeg ikke kan fordra flytur med tax-free og lotteri, skandinaver på alle kanter, kelnere som spør hvor du kommer fra og sier "Heia Viking" og kiosken rundt hjørnet som selger VG og paperbackromaner på norsk, var det vidunderlig å oppleve full sommer i september, bade i det sensommervarme Middelhavet og spise mye deilig gresk mat.

Turen gikk denne gang til Kreta. Louise er glad i stranda, og jeg hadde alliert meg med masse bøker for å unngå den verste rastløsheten. Etter en begredelig sommer i Norge, var det herlig å tusle ut på terrassen i nattkjolen om morgenen, tilbringe hele dagen i sola og havet og siden spise en deilig gresk middag før tidlig sengetid. Studietur til Kreta er ikke å forakte!

I sommer leste jeg romanen "Øya", og ønsket var å komme seg til Spinalonga i løpet av uka. Vi leide bil på søndagen og fikk med oss Helene og Anne Kristine på tur, men det viste seg at det ville ta ganske mange timer å krysse Kreta på tvers, så etter en lang lunchpause utenfor Iraklio, med bading, is og kretisk kaffe (DET var tykk kaffe, det!!), tok vi heller turen til Knossos, der det ligger ruiner fra den minoiske tiden (det er lenge siden, det). Louise imponerte med sine kjøreferdigheter (jeg hadde glemt lappen hjemme), og vi hadde en herlig humørfylt dag med søstrene Lindal, i sol og fart.

Etter hjemkomsten leste jeg Tove Nilsens bok "Kretadøgn". Skulle definitivt lest den før jeg reiste. Hun forteller om ulike mennesker som bor i og rundt Khania, der vi var flere kvelder. Hadde vært gøy å gå litt i hennes fotspor. Hun har også mange artige kommentarer og betraktninger ift charterturismen. Som meg vil hun helst ikke være en del av det, men blir det likevel, fordi Kreta er så avhengig av og bygget opp rundt turismen. Fant siden et artig innlegg i Dagbladet Magasinet om charterturismens spede begynnelse: http://www.dagbladet.no/2009/09/29/magasinet/litteratur/ferie/syden/8339064/
"Skille" er vel fortsatt en av de viktigste tingene i Syden. Vi klarte det. Selv med faktor 15.

Ja vel, Kong Vinter. Nå får du bare komme.

Si ikke (2009)

si ikke at livet er lekende lett
si heller at strevet er normen
si ikke at troen tar bort alt vondt
men at den er livbåt i stormen
at Herren velsigner er sant og godt
men dager skal leves og kjennes
den ensomme vandring er sorgfull og sår
om Mesterens omsorg enn finnes

det sies at mørket og gråten tar slutt
til glede og dans skal de vendes
at sorger kommer uten stans
gjør håpet svakt - men det tennes
når livskrefter sprenger seg frem, det blir lys
på tross av kulde og natt
når visshet om Skaperens veldige kraft
blir sjelens varmende skatt