Det har vært mange gode samtaler i tilværelsen i det siste. Mye klokt er sagt, og mange tanker satt i sving. Venner er mat for sjelen!
Kusine Hildegun Sarita siterte sine flerkulturelle venner da hun oppfordret meg til å bli med i begravelsen til mammas tante Gudrun forrige uke. Hun døde i en alder av 87 år, klar for å ta farvel med livet. "Relasjon og respekt er to sider av samme sak", sies det i mange kulturer. Om relasjonen ikke har vært så nær, er det rett og viktig å vise respekt for personen som har forlatt oss. Noe vi i vår kultur kanskje har mistet? Det ble en dag til ettertanke og en dag med en god følelse av å høre til i en storfamilie.
Et annet tema som har dukket opp her og der, er lidelse. Vi opplever alle at livet i perioder er utfordrende og kjennes tungt. Er idealet og målet et liv uten lidelse? I Norge er de fleste av oss så heldige at vi ikke trenger å bekymre oss for mat på bordet og tak over hodet. I stedet kan vi konsentrere oss om å kjenne oss lykkelige, finne meningsfulle aktiviteter, sørge for å holde oss friske og omgi oss med gode mennesker. Vi ser Hollywoodfilmer der det stort sett er "happy ending", vi går til lege når vi er syke - og forventer å bli kurert, få den rette pillen og de riktige rådene, vi oppsøker psykolog når livet butter imot og gjør alt vi kan for å komme ut på den andre siden av sorgen og smerten og finne lykken igjen. Er dette gode og realistiske mål? Kan vi i rike nord finne et liv uten lidelse, når 80% av jordens befolkning ikke har mulighet til å velge det bort? De som ikke får regn så maten kan gro på jorden deres, de som ikke har medisiner så barna dør av malaria, de som lever i krig, de som rammes av naturkatastrofer... Er vi i en særstilling på jorden, har vi rett og mulighet til å leve smertefritt? Kan målet om å leve uten lidelse rett og slett bli noe som forringer vår livsglede, fordi det egentlig er uoppnåelig, og ville vi vært lykkeligere om vi innså det og heller konsentrerte oss om velsignelsene og gledene i hverdagen? Er det en befrielse i å godta at livet på jorden er lidelse? Jeg begynner å tro det...
Det er ikke bare venner som setter tankene i sving. I høst begynte jeg å studere Gestaltterapi, og der finner jeg bekreftelse på noe av dette. Mens tradisjonell norsk medisin er mest opptatt av å finne årsaken til og kur for enhver lidelse (positivistisk tenkning), er gestaltterapien mer opptatt av det som skjer her og nå, å bli klar over hvem vi er, hva som skjer i møter mellom mennesker og hvilke valgmuligheter vi har (hermeneutisk og fenomenologisk tenkning). Viktigere enn å sette seg mål om å "bli frisk" på alle måter, er å oppdage og forholde seg til livet slik det er, forsone seg med det en ikke kan forandre og finne nye måter å forholde seg til vanskelige områder på. Utrolig spennende!
At livet er lidelse, betyr overhodet ikke at livet bare er elendighet. Paradoksalt nok kan man finne hvile i denne erkjennelsen, og det kan gi mye mer rom for livsglede enn å kjempe mot noe som likevel er en tapt kamp! Vi har alltid muligheter til å finne livsglede og mot, både i gode tider og i sykdom, smerte og savn. Å godta at livet er lidelse, er ikke å gi opp og bli pessimiske med tanke på fremtiden. Det handler mer om å slutte å bruke energi på å finne den ultimate lykken, og kanskje dermed gi mer plass til kjærlighet og goder som livet skjenker oss. Jeg tror vi kan bli ganske forblindet av lykkejaget. Kanskje har vi det vi trenger rett foran oss, vi må bare senke idealene så vi ser det. Heldigvis kan vi utvikle oss og lære nye mestringsstrategier og livsmønstre så lenge vi lever. Den som tror på Gud har også en himmel over livet som gir styrke, håp og livsmot i glede og sorg. En dimensjon jeg ikke ville vært foruten!
