De siste månedene har jeg blitt litt kjent med keltisk teologi og tradisjon. Så befriende å lese om og lære av! Kelterne var opptatte av at livet er en reise, der det er minst like viktig å takke Gud for dagen i dag og ta imot alt det Han legger i vår vei, som å sette seg mål og strebe etter å nå dem.
I vår kultur er MÅL et viktig ord, både i arbeidsliv og ellers. Man bør sette seg mål og jobbe for å komme dit, helst så fort som mulig. For meg har dette blitt et veldig strev, og veien til målet er ofte både kronglete og frustrerende. Noen gangen kommer en faktisk ikke i mål i det hele tatt. Er da veien en har gått, bortkastet? Var det forgjeves brukt energi, strev til ingen nytte?
Kelterne var mer opptatt av hva som skjer underveis, menneskene vi blir til mens vi er på vei. De hadde en nær tilknytning til naturen, og takket Gud gjennom dagen for varme solstråler, svalende regn, vakre blomster og nærende frukter av jorden. Hver dag skulle være en lovprisning til Skaperen, og hver dag var en mulighet til å ta imot gavene Han gir og tjene Ham i takknemlighet.
Tenk å få stå opp hver morgen med dette for øyet: Å leve denne dagen hos Gud, ta imot Hans velsignelser, lovprise Ham for Hans godhet og tjene Ham i alt man gjør. En dag om gangen.
Jeg trenger en tro som har jord under neglene! En tro som omfatter og omslutter alle deler av livet. En tro som favner hele meg, både følelser og kropp, tanker og sanser, muskler og hjerte.
Her er min bønn, min sang, min lengsel
Kom, bli mitt liv, mitt lys, min pust og min ro
Vær du min vei blant alle veier
Og vær du det sted der min sjel kan finne bo
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar