Jeg er en som leter
Den som ikke vet
En som søker mening
Råd og kjærlighet
Jeg er en som holder
Hjertets knuste skår
Den som kjenner smerte
I de åpne sår
Du er nådens gåte
Du har gåtens svar
Alle verdens lengsler
På din kropp du bar
Smertens harde kanter
Hjertets knuste skår
Makter ikke se deg
Der du evig står
Jeg er en som venter
Den som ikke vet
Du er den som er der
Full av kjærlighet
tirsdag 16. juli 2013
mandag 15. juli 2013
Den viktigste personen i mitt liv
"Den viktigste personen i ditt liv, er den du er sammen med akkurat nå." Sitatet er hentet fra et innlegg om Mindfullness som Årstein Justnes hadde på Prestegården i mai. Setningen satte seg fast, og for en spennende innfallsvinkel det er!
Jeg er ferdig med 3 av 4 uker sommerferie, som startet sammen med nevø Thomas (12) i Paris. Den viktigste personen i mitt liv ga meg nye perspektiver på denne uendelige muligheters by. Vi pratet og lo og vandret gatelangs og spiste is og tittet innom severdigheter og hadde gode dager sammen før vi fortsatte ferden mot Alicante, der resten av familien hans befant seg.
En uke med sol gjorde godt i en nordfrossen kropp, og rastløsheten dukket i grunnen aldri opp. De viktigste personene i mitt liv fylte dagene med aktiviteter, mat og klemmer, som jo er det beste jeg vet foruten is. Og vannmelon.
Så satte jeg kursen hjemover til gressenkemann Kåre (pappa) på Fennefoss. Søster med familie gjorde det samme, og vi fikk en vidunderlig uke i god gammeldags norsk kremsommer. Det var overflod av opplevelser å få med seg, som bad og fisking i elva, arbeid med ved i skogen, daglig skattejakt i jordbæråkeren, klesvask til tørk i solvind, istur til Evje mens svetten rant, og en deilig 3-åring som tittet meg inn i øynene kl 05:30 (ikke fullt så deilig tidspunkt...) med et håpefullt "skal vi stå opp nå?!" Favorittplassen er trappa foran huset. Med eller uten kaffe.
Og med fokus på at disse menneskene, akkurat nå, er den viktigste personen i mitt liv, er det som om alle øyeblikkene er blitt enda nærmere og mer livgivende. Lengselen er en gammel venn av meg. Den kom tidlig inn i livet mitt, og har fortsatt å stikke innom til stadighet. Jeg tror lengsel er livsviktig. Noe som bærer i tilværelsen, noe som fører videre. Men den kan hemme evnen til å være til stede i øyeblikket. "Du lengter bestandig et annet sted" står det i en kjent vise. Men livet er nå. Her. Så flott at det alltid går an å begynne å gjøre noe annet!
Og nå venter en uke i Seljord - på Korsveifestival. Det blir spennede å møte den viktigste personen i mitt liv - igjen og igjen!
Jeg er ferdig med 3 av 4 uker sommerferie, som startet sammen med nevø Thomas (12) i Paris. Den viktigste personen i mitt liv ga meg nye perspektiver på denne uendelige muligheters by. Vi pratet og lo og vandret gatelangs og spiste is og tittet innom severdigheter og hadde gode dager sammen før vi fortsatte ferden mot Alicante, der resten av familien hans befant seg.
En uke med sol gjorde godt i en nordfrossen kropp, og rastløsheten dukket i grunnen aldri opp. De viktigste personene i mitt liv fylte dagene med aktiviteter, mat og klemmer, som jo er det beste jeg vet foruten is. Og vannmelon.
Så satte jeg kursen hjemover til gressenkemann Kåre (pappa) på Fennefoss. Søster med familie gjorde det samme, og vi fikk en vidunderlig uke i god gammeldags norsk kremsommer. Det var overflod av opplevelser å få med seg, som bad og fisking i elva, arbeid med ved i skogen, daglig skattejakt i jordbæråkeren, klesvask til tørk i solvind, istur til Evje mens svetten rant, og en deilig 3-åring som tittet meg inn i øynene kl 05:30 (ikke fullt så deilig tidspunkt...) med et håpefullt "skal vi stå opp nå?!" Favorittplassen er trappa foran huset. Med eller uten kaffe.
Og med fokus på at disse menneskene, akkurat nå, er den viktigste personen i mitt liv, er det som om alle øyeblikkene er blitt enda nærmere og mer livgivende. Lengselen er en gammel venn av meg. Den kom tidlig inn i livet mitt, og har fortsatt å stikke innom til stadighet. Jeg tror lengsel er livsviktig. Noe som bærer i tilværelsen, noe som fører videre. Men den kan hemme evnen til å være til stede i øyeblikket. "Du lengter bestandig et annet sted" står det i en kjent vise. Men livet er nå. Her. Så flott at det alltid går an å begynne å gjøre noe annet!
Og nå venter en uke i Seljord - på Korsveifestival. Det blir spennede å møte den viktigste personen i mitt liv - igjen og igjen!
tirsdag 23. april 2013
Reiseinspirasjon
Allan Karlsson er hundre år og finner plutselig ut at han skal hoppe ut av vinduet på gamlehjemmet, der hans fødselsdag straks skal feires. Han har på seg "tissetøfler" og litt penger, og rusler avsted ut i dagen, der mange overraskelser venter. Harold Fry mottar et brev fra en gammel bekjent som har fått kreft, og bestemmer seg for å levere svarbrevet personlig i stedet for å legge det i nærmeste postkasse. Han er iført seilersko og har glemt mobilen hjemme, og skal gå fra sør til nord i England. Allan og Harold er romanfigurer fra henholdsvis "Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant" og "Harold Fry's utrolige pilegrimsferd".
To veldig forskjellige bøker, og samtidig litt like. Den første humoristisk og utrolig, der den følger herr Karlsson i 100 år, på reise over hele kloden og gjennom de store verdensbegivenhetene, og nå på flukt fra aldershjemmet. Den andre ettertenksom og vakker, der den følger Harold Fry på hans vandring, med sol og regn, fred og fortvilelse. Felles for dem er at de handler om å være underveis.
Allan Karlsson sier det stadig: "Det er som det er, og det blir som det blir". Det er hans motto, og slik blir han med på de mest fantastiske eventyr, uten forbehold. Harold Fry følger en indre overbevisning, som får ham til å legge ut på en lang vandring, med dårlige sko og uten en plan. Han tror at hans gamle venn Queenie vil bli frisk dersom han gjennomfører turen. De tar begge en dag om gangen, uten å vite hva som venter rundt neste sving. Allan Karlsson med en sorgløs ro. Harold Fry med en sterk tro.
Jeg ble inspirert!
To veldig forskjellige bøker, og samtidig litt like. Den første humoristisk og utrolig, der den følger herr Karlsson i 100 år, på reise over hele kloden og gjennom de store verdensbegivenhetene, og nå på flukt fra aldershjemmet. Den andre ettertenksom og vakker, der den følger Harold Fry på hans vandring, med sol og regn, fred og fortvilelse. Felles for dem er at de handler om å være underveis.
Allan Karlsson sier det stadig: "Det er som det er, og det blir som det blir". Det er hans motto, og slik blir han med på de mest fantastiske eventyr, uten forbehold. Harold Fry følger en indre overbevisning, som får ham til å legge ut på en lang vandring, med dårlige sko og uten en plan. Han tror at hans gamle venn Queenie vil bli frisk dersom han gjennomfører turen. De tar begge en dag om gangen, uten å vite hva som venter rundt neste sving. Allan Karlsson med en sorgløs ro. Harold Fry med en sterk tro.
Jeg ble inspirert!
onsdag 10. april 2013
Fred (1987)
Fred
sa du
Fred være med dere
Gud, hvor skal jeg finne freden?
Når det er mørkt
er det vanskelig å tro
at du er der
men takk
at du er der
likevel
Du ser
har oversikten
det tar bare tid
gi meg tid
til å finne deg igjen
Hold freden klar
Jeg kommer
sa du
Fred være med dere
Gud, hvor skal jeg finne freden?
Når det er mørkt
er det vanskelig å tro
at du er der
men takk
at du er der
likevel
Du ser
har oversikten
det tar bare tid
gi meg tid
til å finne deg igjen
Hold freden klar
Jeg kommer
tirsdag 9. april 2013
Karaktertrekk
Gestaltterapistudiet er i ferd med å nærme seg slutten. Etter 4 år som deltidsstudent skal jeg begynne å lære hjernen min at det går an å ha fri med helt god samvittighet, og at nå som den skriftlige oppgaven er levert, trenger jeg ikke skynde meg hjem for å lese eller skrive. Praktisk eksamen gjenstår, og det øves iherdig på å jobbe med en klient og reflektere over og sette teori på arbeidet etterpå.
Vi hadde generalprøve på forrige skolesamling. En etter en var vi i ilden, og mye spennende ble gjort og sagt. En student fortalte før hun startet at hun var nervøs. Etter at hun var ferdig med arbeidet, satte hun i gang med å forsvare det hun hadde gjort, og besvarelsen fikk en strålende karakter. Lærer hadde bare en kommentar: "Jeg må gi deg et lite trekk fordi du trodde du skulle gjøre dette alene".
I gestaltterapi tenker vi at vi gjør ting sammen. Når noe skjer, oppstår det mellom oss, og alle som er med i situasjonen, bidrar til at den blir som den blir. Jeg har tidligere lært å plassere og ta eierskap for problemer. "Dette er mitt, og det er ditt". Som helsefagarbeider har jeg lært å være mest mulig nøytral og objektiv. Det har tatt tid å lære å tenke annerledes! Og for meg gir det mening.
Mettet avhengighet. Jeg hørte dette utttykket en gang. Mener å huske at det kommer fra Japan. I vår kultur handler mye om uavhengighet. Vi skal være økonomisk selvstendige, ha gode liv som går an å leve alene, ikke binde oss for mye til andre. Det finns styrke i å gjøre ting sammen. Vi er ikke alene i verden. Vi trenger ikke løse alt på egen hånd.
Trekk i karakteren fordi hun trodde hun skulle klare det helt alene... Klar overføringsverdi til Det Store Livet!
Vi hadde generalprøve på forrige skolesamling. En etter en var vi i ilden, og mye spennende ble gjort og sagt. En student fortalte før hun startet at hun var nervøs. Etter at hun var ferdig med arbeidet, satte hun i gang med å forsvare det hun hadde gjort, og besvarelsen fikk en strålende karakter. Lærer hadde bare en kommentar: "Jeg må gi deg et lite trekk fordi du trodde du skulle gjøre dette alene".
I gestaltterapi tenker vi at vi gjør ting sammen. Når noe skjer, oppstår det mellom oss, og alle som er med i situasjonen, bidrar til at den blir som den blir. Jeg har tidligere lært å plassere og ta eierskap for problemer. "Dette er mitt, og det er ditt". Som helsefagarbeider har jeg lært å være mest mulig nøytral og objektiv. Det har tatt tid å lære å tenke annerledes! Og for meg gir det mening.
Mettet avhengighet. Jeg hørte dette utttykket en gang. Mener å huske at det kommer fra Japan. I vår kultur handler mye om uavhengighet. Vi skal være økonomisk selvstendige, ha gode liv som går an å leve alene, ikke binde oss for mye til andre. Det finns styrke i å gjøre ting sammen. Vi er ikke alene i verden. Vi trenger ikke løse alt på egen hånd.
Trekk i karakteren fordi hun trodde hun skulle klare det helt alene... Klar overføringsverdi til Det Store Livet!
mandag 4. februar 2013
lørdag 26. januar 2013
Den store familiereisen
Vi fant ut at det må ha vært på slutten av 80-tallet det skjedde sist - at hele familien var på tur sammen. I mellomtiden har vi vært på mange kanter, skaffet oss ektefeller og satt barn til verden, og plutselig var vi ikke 6, men 16 personer å ta med når opphavet skulle feire sine 70-årsdager. En lur svigerinne foreslo Lalandia i Billund som reisemål, der små og store kunne kose seg i varme basseng i januarkulda, og en dyktig bror organiserte tur og bestilte 4 hytter på rekke og rad.
Og jammen ble det en gild tur, på tross av uanmeldt høy sjø etter frokostbuffeten på danskebåten avreisedagen. En koselig og varm hytte sto klar til hver familieenhet, og jeg kunne tusle ut i pysjen hver morgen og se etter våkne folk og frokostmuligheter, før vi pakket oss inn for en rask tur i januarkulda og vandret inn i en evig sen middelhavsettermiddag i Lalandia. Jeg er en pyse når det gjelder luftige turer i uforutsigbare vannsklier, og holdt meg stort sett til de små i det varme barnebassenget. Etter at alle hadde fått rosinhud og var mette på fuktig varme, fikk vi mat på restaurant før vi vaklet hjem til senga - i alle fall jeg. Det tar på å være supertante en hel dag. Selv om det dreier seg om 7 vidunderlige tantebarn, hver og en spesiell på sin måte.
Lørdag kveld var det duket for festmiddag. Vi inntok stolene våre på dagens utvalgte restaurant, riktignok uten den ene jubilanten, som ble hjemme pga sviktende allmenntilstand. Og for en festaften det ble! Underveis byttet stort sett alle plasser, et barn lå og sov under bordet, noen hadde en riktig dyp samtale, et barn måtte evakueres i full fart pga en bleiekrise (unevnelige ting helt opp til nakken), tenåringen prøvde å få inn noen ord om musikk, underholdningen i underetasjen nådde volummessige uante høyder, mat ble hentet i buffeten, et barn som løp frem og tilbake med sin eldre kusine, falt og slo seg så hun gråt utrøstelig i lange tider, en far satt og smilte lunt - tilsynelatende uberørt av alt som skjedde, og en mor prøvde uten hell å overtale sin sønn til å ikke lene seg ut av vinduet for å se på underholdningen, siden han da kunne falle ut og ned og slå seg ganske så ihel. Jeg var helt utslitt da det hele var over. Min søster syntes det hadde vært en usedvanlig trivelig kveld. Og aldeles ikke kaotisk. Hm. Mødre må ha noen overlevelsesgen som jeg ikke har fått del i.
Noen bilder fra turen hadde gjort seg. Men igjen: Det tar på å være supertante. Og det innebærer ikke bildetaking.
Og jammen ble det en gild tur, på tross av uanmeldt høy sjø etter frokostbuffeten på danskebåten avreisedagen. En koselig og varm hytte sto klar til hver familieenhet, og jeg kunne tusle ut i pysjen hver morgen og se etter våkne folk og frokostmuligheter, før vi pakket oss inn for en rask tur i januarkulda og vandret inn i en evig sen middelhavsettermiddag i Lalandia. Jeg er en pyse når det gjelder luftige turer i uforutsigbare vannsklier, og holdt meg stort sett til de små i det varme barnebassenget. Etter at alle hadde fått rosinhud og var mette på fuktig varme, fikk vi mat på restaurant før vi vaklet hjem til senga - i alle fall jeg. Det tar på å være supertante en hel dag. Selv om det dreier seg om 7 vidunderlige tantebarn, hver og en spesiell på sin måte.
Lørdag kveld var det duket for festmiddag. Vi inntok stolene våre på dagens utvalgte restaurant, riktignok uten den ene jubilanten, som ble hjemme pga sviktende allmenntilstand. Og for en festaften det ble! Underveis byttet stort sett alle plasser, et barn lå og sov under bordet, noen hadde en riktig dyp samtale, et barn måtte evakueres i full fart pga en bleiekrise (unevnelige ting helt opp til nakken), tenåringen prøvde å få inn noen ord om musikk, underholdningen i underetasjen nådde volummessige uante høyder, mat ble hentet i buffeten, et barn som løp frem og tilbake med sin eldre kusine, falt og slo seg så hun gråt utrøstelig i lange tider, en far satt og smilte lunt - tilsynelatende uberørt av alt som skjedde, og en mor prøvde uten hell å overtale sin sønn til å ikke lene seg ut av vinduet for å se på underholdningen, siden han da kunne falle ut og ned og slå seg ganske så ihel. Jeg var helt utslitt da det hele var over. Min søster syntes det hadde vært en usedvanlig trivelig kveld. Og aldeles ikke kaotisk. Hm. Mødre må ha noen overlevelsesgen som jeg ikke har fått del i.
Noen bilder fra turen hadde gjort seg. Men igjen: Det tar på å være supertante. Og det innebærer ikke bildetaking.
Abonner på:
Innlegg (Atom)