Gøy på (Sør)landet

Familien Eidem er en festlig gjeng. Det er mye lyd (noen vil kanskje kalle det bråk) og mye latter når vi er samlet. Denne gangen tok vi turen sørover for å se Andreas og Synnøves nye hus, for å feire Ivar og Fannys bursdager littegranne og for å hilse på den nye bonden på Fennefoss med frue. Det ble opptil flere bad, mye mat og en fisketur der enkelte hadde mer lykke enn andre, som vanlig (Andreas fikk 6 fisk, jeg fikk ingen).

Jeg er så heldig som tilhører denne familien!!

Takknemlighet

Jeg er så takknemlig for at jeg har tak over hodet, mat i mengder på bordet, klær i skapet både til hverdag og fest, jeg har mennesker som er glad i meg og meningsfulle aktiviteter å fylle dagene med. Jeg har en jobb å gå til og tjener så mye penger at jeg nesten ikke får regningene til å strekke til. I tillegg skinner sola konstant for tiden, det er vakkert og sommergrønt ute og havet begynner å bli badevarmt. Velsignelsene står i kø!

Sammenliknet med resten av verden, er de fleste av oss søkkrike. I landet vårt streikes det for høyere lønn, og det klages på bensinpriser og dyre matvarer. Aviser og debattprogram er fulle av misfornøyde mennesker som mener at vi kunne hatt det adskillig bedre. Med våre forutsetninger har vi muligheter for å ha det veldig godt. Å se etter det gode og være takknemlig er en treningssak, i alle fall for meg. Det rare er at det gir positive bivirkninger!

Har lyst til å starte en folkebevegelse for fornøyde folk... (og på medlemsmøtene skal vi spise en mengde is!)

Sommerdager

Jeg har den beste søsteren i hele verden.

Og på en varm dag er softis veldig godt.

Hipp hurra for 17.mai!

En strålende 17.mai-feiring er over. Stavanger var så heldig å være solfylt denne dagen, i motsetning til store deler av resten av landet. Vi startet med gudstjeneste i Domkirken, der vi fikk synge 17.mai-salmene og takke for at vi bor i et trygt, rikt og fritt land. Siden gikk turen til Bjergstedparken, der det ble servert retter fra mange ulike land, med mangfoldige internasjonale innslag på scenen. En vietnamesisk sesambolle med supersøtt kokos/vaniljefyll klarte til sist å sette en stopper for mitt mål om å spise 5 is i løpet av dagen, men jeg klarte da i alle fall å legge en sjokoladekroneis på toppen. Vandringen gjennom gamle Stavanger førte oss tilbake til torget, der Stavanger Storband spilte fengende musikk. Vi fikk også med oss folketoget før jeg reiste hjem for å bli befridd for bunadstasen, som har det med å bli tyngre og trangere jo lenger utpå dagen vi kommer.

I år fikk jeg endelig testet ut den store norske 17.mai-tradisjonen: Grilling om kvelden. Vi fant en lun plass på Vaulen og fikk spist det meste av maten før sola forsvant. Da ble det brått kaldt, og stua mi fyltes av gode venner som spiste mine 17.mai-kaker med god apetitt. Latter, prat og godt lag holdt oss oppe til langt på natt. (Jeg følte meg utrolig husmoderlig fredag ettermiddag, da 2 kaker ble bakt samtidig som bunadskjorta ble strøket og dukene lagt fram. Utrolig stolt da "Verdens beste", som jeg aldri har bakt før, ble perfekt! :)

Kom og spis kakerester - kjøleskapet er sprengt!

"Himmel og Hav"

Pinseturen gikk i år til Rivenes i Søgne. Nye og gamle venner, sol, bading, deilig mat, godt fellesskap, dans og lek er dekkende stikkord for helgen. Her koser jeg meg med Kjerstin, Tormod og Anne Gry på båttur i Sørlandsskjærgården. For et vidunderlig liv!!!

Kofferttanker

I helgen har jeg vært på en spennende konferanse i regi av NORUT (organisasjon for Nordmenn med utenlandsoppvekst). Temaet var "Med røtter i flere kulturer". Det kom TCK'ere fra hele landet, samt nordmenn som har foreldre fra andre kulturer. Mange spennende innslag der!!

Blant annet var der en koffertutstilling, laget av Andreas Høyland som er vokst opp i India. Han hadde kjørt rundt i det ganske land og samlet bidrag til utstillingen. Det ble mange ulike og spennende historier til sammen! Mitt bidrag var en tom koffert. Og her kommer historien bak:

"Jeg har vokst opp i Ecuador. Min koffert er en gammel og slitt sak som har krysset Atlanteren og kortere strekninger utallige ganger, og jeg har tenkt en stund på hva jeg kunne puttet i den hvis den skulle vært med på utstilling. Da kom jeg på en historie som en annen TCK'er fortalte en gang: at hennes foreldre hadde gitt henne en liten koffert som hun kunne putte akkurat hva hun ville i, der hun kunne samle sine spesielle skatter, en koffert ingen andre skulle bestemme innholdet i. Denne fikk hun ta med når de var på flyttefot, og til Norge når tiden ute var omme. I min barndom tenkte ingen på den idéen. Jeg har med stor sorg konstatert at de fleste av barndommens skatter er forsvunnet. De ble pakket ned og satt igjen, kastet eller gitt bort da vi flyttet til Norge for godt. Husker bl.a. at jeg samlet iherdig på gråstein. De ble tømt ut i hagen da vi flyttet. Ingen så verdien i å ta dem med videre. Min koffert er altså TOM. Alle skattene og minnene den skulle inneholdt, er spredt rundt, kassert, brent, overtatt av andre eller simpelthen forsvunnet. Min koffert er sørgelig tom."

Heldigvis er det aldri for sent å begynne å samle på skatter. Og kanskje ikke alle skatter trenger en koffert for å bli med videre i livet?

TAKK, NORMISJON!!

I helgen var jeg på Lillestrøm og møtte ledelsen i Normisjon, som har laget en rapport om hvordan det var å gå på deres skoler i utlandet. Over 400 personer fikk i høst invitasjon til å svare på et spørreskjema om dette, og litt mer enn 200 sendte inn svar. Nå er resultatet klart, og det viser at mange har hatt det bra på de norske skolene i India, Nepal og Ecuador, men også at noen har hatt vonde opplevelser. Hovedbudskapet er at det har vært grunnleggende feil å ta barna vekk fra foreldrene sine. Dette beklager Normisjon dypt, og de ønsker nå å gi oss anledning til å fortelle om våre opplevelser og dokumentere det som har skjedd.

Jeg er så takknemlig til Normisjon for at de gjør dette! De går foran med et fantastisk godt eksempel, og det er nydelig å møte en ledelse som lytter uten å forsvare og forklare!!

I tillegg var helgens arrangement som å være på slektsstevne. TCK-familien er stor, og det er alltid gildt å treffes! Vi finner hverandre på tvers av barndomsland, alder og dagens situasjon, i felles "ikke-tilhørighet" og flerkulturalitet. Ecuadorsøsken var det ekstra godt å møte, og kontakten var der med en gang- som alltid, selv om vi ikke har sett hverandre på mange år.

Takk, Normisjon!