Livskallet

God speaks to each of us as he makes us,
then walks with us silently out of the night.

These are the words we dimly hear:

You, sent out beyond your recall,
go to the limits of your longing.
Embody me.

Flare up like a flame

and make big shadows I can move in.

Let everything happen to you: beauty and terror.
Just keep going. No feeling is final.
Don't let yourself lose me.

Nearby is the country they call life.
You will know it by its seriousness.

Give me your hand.

Reiner Maria Rilke

Å våge livet en gang til

Det var latter og tårer i Domkirken forleden kveld, og mye håp, da Thomas Sjödin, Per Arne Dahl, Jan Erik Larssen og Solveig Slettahjell var på besøk med ord og musikk. Jeg har lest mange av bøkene til Thomas Sjödin, som er pinsepastor i Sverige og har opplevd å miste 2 av sine 3 sønner, 14 og 15 år gamle. Guttene hadde en ukjent hjernelidelse. Han skrev seg igjennom tap og gleder, om tro og kamp. Hans siste bok heter "Et brustent halleluja". Anbefales!

Fokuset denne søndagskvelden var håp. Larssen fortalte om da han ble rammet av angst. Dahl har vært med etter flere av de store katastrofene. Tsunamien og 22. juli. Sjödin delte sin personlige historie. Slettahjell vevde det hele sammen med sin nydelige stemme og sitt vakre spill på flygelet. "Fred - det er jeg". Vi ble oppfordret til å gå rakt inn i sorgens rom, ikke unngå den. Når livet gjør virkelig vondt, trenger vi, mer enn noe annet, nærvær.

Sjödin fortalte om 3 setninger han har funnet for å beskrive livet.
1. Det var ikke dette vi drømte om.
2. Men det var slik det ble.
3. Og kanskje vil livet legge nye drømmer i vår vei.
Han mente at det ikke går å gå direkte fra 1 til 3. Vi må gå veien om aksept, og sørge for å unngå å bli fanget i bitterhet.

Vi drodlet litt rundt ordet aksept på skolen forleden. Å akseptere kan oppfattes som at det egentlig ikke var greit, men så velger vi å godta det likevel, og prøver å se positivt på det. En mente at "å forholde seg til" var et bedre uttrykk. "Jeg forholder meg til at livet ble som det ble".

Jeg er enig med Thomas Sjödin. Vi kan ikke virkelig gi plass for nye drømmer før vi forholder oss til livet slik det er, slik det ble. De siste årene har handlet mye om det for min del. Min utfordring er å våge å tro at nye drømmer kan komme. Å ikke stoppe i punkt 2. Takk for nydelige bidrag til håpet, Sjödin, Larssen, Slettahjell og Dahl!

Ord for midt i uken

Muligheten er stor for at det er tatt ut av konteksten, det jeg sitter igjen med etter å ha hørt Peter Halldorf i Domkirken på onsdag. Han snakket om hellige røtter. Jeg var trøtt etter en lang dag og lett å distrahere. Så ble det dette jeg tok med meg videre:

1. Det beste svaret på de store spørsmålene er ofte "Jeg vet ikke".
2. Vi har ingen hast!

Om ikke resten av ordene han sa nådde fram til meg, fristet hans ro. En frihet til å ikke vite alt. Et tilbud om å leve med hvilepuls. Midt i dette gode og vonde livet. Vanskelig - og lett?

Feriegleder

Det er fantastisk å bo i et land der en kan ta fri i flere uker i strekk, drive dank, leve etter innfallsmetoden og reise på tur - alt mens pengene fortsetter å trille inn på kontoen som om arbeidsdagene gikk som normalt. Det er jammen ikke mange andre i verden som har det slik.

I år som i fjor ble det gild tur med "soulsisters" og kusiner Ann- Helén og Hildegun Sarita, denne gangen til Portugal. Vi leide en leilighet noen dager i fredelige Attalaia ved Atlanterhavskysten, en time nord for Lisboa, og avsluttet med helg i hovedstaden. Det viste seg at vi kom langt på kommunikasjonsfronten med både engelsk, fransk og spansk (i tillegg til kroppsspråk naturligvis), og Hildegun imponerte både seg selv og oss stort med plutselig å prate i vei på tysk med leilighetens husholderske Maria. Enda mer forskrekket ble kioskselgeren i Lisboa (som var mer opptatt av kameraten i mobiltelefonen enn oss) da Hildegun vinket farvel på klingende bengali. Han var fra Bangladesh, og det var nok dagens opplevelse for ham. Skal vedde på at han smiler fortsatt når han tenker på det.

Atlanterhavet var kaldt, samtalene dype, sola varm og opplevelsene mange. Portugal la farger og godhet i sjelen min, bragt fra både folk, natur og by. Revitaliserende, sier Hildegun. Definitivt!

Sommer

Juli er min favorittmåned. Ikke bare fordi det er måneden jeg er født i, som dermed innebærer fest og feiring,  men mest fordi naturen er så aldeles mettet, det er som om alt bare står og dirrer av farger og styrke og liv. Det fineste jeg vet, er en sommereng med lange strå og blomster i alle farger og fasonger som danser i vinden og solskinnet. Som i den gamle Timoteireklamen fra min barndom...

Like utenfor leiligheten min har jeg en minisommereng, en skråning som huseieren egentlig gjerne skulle fått til å se ut som en skikkelig hageflekk, men som har fått stå i fred enn så lenge. Hver dag må jeg ta en titt og se om det er kommet nye blomster. Villrosebusken med gule roser, de lilla gressløkblomstene og den lange, vakre revebjella gjør meg litt lykkelig hver gang jeg ser dem. Enten det regner eller himmelen er blå. (Tenk at jeg bodde i blokk i 8 år før jeg flyttet hit...!!)

Tiden leker med alle sår

Overskriften er lånt av en venn av en venn. Og det er mye sant i den. Jeg tror ikke alle sår leges over tid, jeg tror vi noen ganger bare bestemmer oss for å pakke dem så godt inn at de ikke syns lenger, og så tenker vi at de er borte.

Jeg er sikker på at noe av det viktigste vi mennesker kan gjøre for hverandre, er å lete etter legedom for egne sår. Når de er pakket vekk og "tenke-positiv"-borte, tyter de gjerne ut i andre former, uten at vi legger merke til det. For noen er veien til avslutning av "unfinished buisness" lang og kronglete, andre trenger bare gå noen små skritt. Uansett er jeg sikker på at verden blir et bedre sted når vi blir helere mennesker. Og hvilken spennende reise det er!

Pilegrimsvandring

Det ble dessverre ikke lange biten vi fikk gått på El Camino a Santiago de Compostela i forrige uke, Anne Brit og jeg, da et kne gikk i streik allerede første dagen. Men for en fantastisk dag det var! Vi startet i St.Jean Pied du Port i Frankrike, 200 moh, krysset grensen til Spania på 1400 moh og gikk ned igjen til Roncesvalles 900 moh, der vi fikk mat og husly på pilegrimsherberget. Hvilken opplevelse å gå i timesvis, i sol og pøsregn og fønvind og tett tåke , i strevsomme oppoverbakker og slake svinger, å møte andre som var ute på veien i samme ærend, slå av en prat og ønske hverandre "Buen Camino". Måltidet om kvelden ga rom for dype samtaler på ulike språk, og jeg tok med meg denne setningen videre, sammen med mange interessante tanker:

"Pain is unevitable. Suffering is obtional."

 (Haruki Murakami i boken om løping)

Jeg gleder meg til neste etappe!!