Han sto der på stranden,
etter et godt måltid mat,
så på meg med varme øyne.
"Elsker du meg?"
Først ble jeg trist, skamfull.
Men så rettet jeg meg opp.
Lettet, glad, sikker, trygg.
"Selvsagt elsker jeg deg, Jesus!"
Igjen så han på meg.
"Elsker du meg?"
Dette spørsmålet igjen.
Skammen og sorgen lå på lur.
Men så var plutselig den lille piken der.
Full av liv, full av spillopper.
Klar for å leke og le, rampestreker.
Hun så på ham, smilende, utfordrende,
med latteren boblende i halsen.
Strevde for å holde den inne.
Vi vekslet blikk,
jeg prøvde å være streng.
Men kunne ikke.
Han spurte for tredje gang.
"Elsker du meg?"
Jentungen sprutet ut i latter.
Klarte ikke holde den inne.
Løp ut i leken, dro meg med.
Jeg så unnskyldende på ham
og løp etter.
Lo, danset, sprang rundt.
Våget ikke se meg tilbake,
se på ham.
Smilte han?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar